hits

Ikke bra nok..?

Tusen tanker i hodet og nervene i spenn, gruer meg virkelig til i morgen. Det kyter jeg s utrolig masse i magen, blir helt rastls og vet ikke hva eller hvor jeg skal gjre av meg. N har jeg sittet her over en time gjort alt annet enn det jeg egentlig satt meg ned foran dataen for gjre. 
Det er kaos i hodet og tankene s jeg har ingen store hp om at det kommer noe mer ryddig ut her. 

I morgen er det bde inn p sykehuset for treffe ernringsfysiologen (frste gang p veldig lenge), en ny dame og jeg m krype til korset nok en gang fortelle hvor mislykket jeg er. Hvor svak og drlig jeg er. Det er slik jeg fler det..
Det er jo til hjelp jeg vet det, men komme dit og innrmme at jeg har gtt opp over 10kg det er faktisk litt vel mye psykisk alts. 
Jeg fler meg s tjukk, ekkel og heeelt mislykket.

S selvsagt nr det er over og jeg allerede er utslitt n s skal vi feire midtsommer hos foreldrene min...
Og om jeg ikke har flt meg elendig fr s er det ikke noe hjelp at de fr meg til fle at jeg aldri fr til noen ting, at jeg aldri er bra nok og at jeg rett og slett fler meg som en taper, en som ikke fortjener bli elsket eller godtatt.
Jeg fler meg konstant som et lite barn nr jeg er der, et lite barn som hverken kan tenke selv, ta egne riktige valg og som bare kan g i skammekroken. 
Jeg blir alltid s lei meg etter jeg har vrt der, for jeg fler de lyver og later som, men at de egentlig aldri har vrt stolt og godtatt meg. 

Hvorfor er jeg ikke bra nok som jeg er?

 

Stresset tar overhnd..

Kjenner det langt nede i magen, begynner boble og bruse, det prikker i hendene og hodet begynner suse. Alt blir helt uklart og jeg blir helt rastlst. Hva skal jeg gjre av meg n?
S begynner tankene, tankene jeg ikke har kontroll over. De slemme ordene bruser inne i meg, slr meg i magen og gjr meg helt deprimert. 
De herjer s mye at jeg nesten eksploderer. 

Slik starter stresset.
Stresset og angsten som herjer dagen lang, de slr meg helt ut og jeg bruker bare feile knep for f det stille. Til slutt ender jeg opp utrolig deprimert og frustrert og alt jeg har prvd for f det til stoppe gr opp for meg, alt jeg ikke har lyst til gjre, alt som er feil og galt. 
Jeg blir s veldig skuffet over meg selv. 

Hvorfor er jeg s svak?

 

Hvorfor er nesten hver dag slik, hvorfor stopper det ikke. Hvorfor kan jeg ikke bare ta rette valg?

Det jeg har mest lyst til er ikke spise, jeg er jo konstan kvalm. Hvorfor spiser jeg lunsj da, hvis jeg egentlig ikke vil og blir utrolig syk etterp. Hvorfor kan jeg ikke bare la vre? Men stillheten er s deilig, den lille tiden det slutter, den lille studen der hvor jeg slipper kjempe.

Jeg har lyst til gjre meg vondt, det er det jeg fortjener... Men jeg har lovet mannen med stor M at jeg ikke skal s hva gjr jeg da nr stresset og tankene tar helt overhnd?

Mange sprsml og mange frustrasjoner. 
Skulle s nske at jeg bare kunne vre sterk, be tankene dra til ett varmt sted og leve livet slik jeg vil...

Kanskje i morgen...

Hvor ble jeg av?

Hvor er jeg...?

Alt er bare blitt ett eneste tkekaos, s tykk tke at jeg ikke kan se noen ting. Famler meg rundt i blinde og vet ikke hvilken vei som er fram eller tilbake, opp eller ned. Hver dag mister jeg en liten bit av meg selv og blir mer og mer borte i tkehavet. Kjenner ikke igjen denne personen som sitter her, jeg vet ikke hvem jeg er, vet ikke hvor jeg har blitt av og fler meg totalt bortkommen. Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal lete en gang...

Str opp om morgenen helt alene og det er stille over alt, jeg kan bare vre. Trenger ikke tenke p hverken det ene eller det andre, men det er nr dagen "starter" jeg ikke vet hvor jeg skal gjre av meg.
Jeg er ikke denne personen som bare lar alt seile sin egen sj, bare stappe hodet i sanden og late som om jeg ikke bryr meg om noen ting. Jeg har ingen meninger, standpunkter eller vilje i det hele tatt. Jeg fr ikke gjennom noen ting, alt blir bare utvasket og ingenting. Jeg blir borte og det gjr s vondt, hvorfor m jeg kjempe s hardt? Hvorfor kan jeg ikke bare finne tilbake der hvor jeg var sterk og utrolig STA.
Der kjempepviljen var sterk og tok over der svakheten ville styre. 

Jeg bare eksisterer og fler meg fanget, mislykket flelsen tar overhnd og jeg vet ikke hva jeg skal gjre med meg selv. Det overvelder meg totalt og jeg vil bare gjemme meg bort, late som jeg ikke delegger alt.
Hvor er styrken, energien og orken. 

Kroppen svikter, hodet svikter og jeg svikter meg selv og alle andre rundt meg. 

Hva skjedde egentlig?

Jeg bare grter, trene renner nedover kinnet og jeg fler meg s ulykkelig. Jeg fler meg ikke som meg selv og lurer p hvor jeg ble av hen, kan jeg finne tilbake til meg selv eller m jeg finne en ny vei tilbake til den jeg vil vre. Den jeg var fr?

-Over og ut kaffegrut.

Hvor ble jeg av..?

Alt gr rett vest kjennes det ut som, fler meg s utrolig svak. 
Hvorfor er jeg ikke sterk nok, hvorfor holder jeg meg ikke til det jeg bestemte meg for kvelden fr? 
Hvorfor er jeg s svak nr jeg str opp om morgenen?
Hvorfor kjennes alt s hplst?

Jeg fler meg s mislykket, tjukk og stygg. 
Alle kan jo se hvor utrolig svak og mislykket jeg er, alle kan jo se at jeg ikke fr til noen ting. 
S "tjukk" jeg har blitt.

Jeg har satt meg fast i en ond spiral og finner ikke veien ut, jeg er fanget og fr ikke puste. 
Fortvilelsen tar helt overhnd og angsten klemmer til over alt.

Jeg vil ikke, vil ikke vre her, vil bare g tilbake gjre disse 1,5rene om igjen. 
Bare vre sterk!
La alle andre f gjre de drlige valgene og jeg gjre som JEG vil. 
St for det jeg tror p, men jeg var svak. Ville bare sttte, men glemte meg selv helt..

Hvem er jeg, hvor er jeg, Hallo?

-Takk og hei leverpostei.

Ikke vre til bry..

Borte vekk...

Det er s mye jeg vil si, s mye som surrer rundt i hodet og som lager ett uendelig stor kaos. Det fr seg liksom ikke ut, jeg stenger det inne og gjemmer det bort. Tar heller vare p alle andre, det er jo ikke s nye med meg..
Bare jeg ikke tar for stor plass, ikke bry noen andre. For all del ikke vre en byrde. Jeg er jo bare meg, snill og hjelpsom. 

Ikke vre til plage for noen, vre snill. Det kan jo hende at jeg er for mye, at jeg krever for mye at jeg er et alt for stort problem s at det gr i fra meg.
At jeg atter igjen er helt ensom og alene igjen...

Nei, jeg m ta meg sammen, reise den utslitte kroppen min opp og jobbe videre. Servere og ordne, fikse s mye jeg kan. Jeg kan gjre alt for "deg", jeg er her jeg, alltid..

Jeg skal ikke vre til bry og besvr..

 

-Over og ut kaffegrut.

Alt p en gang...

Alle tankene i hodet fryser liksom fast med en gang jeg setter meg ned skal skrive, alle ord og tanker bare forsvinner helt og igjen sitter jeg stirrer p den tomme skjermen. Redd for ordene som blir litt mer virkelige, jeg blir litt matt og sliten av meg selv. Om toppene av kaoset skylles de nye medisinene jeg gr p (som heller ikke virker) eller om damen p psykiatrien som er totalt hpls (lever i verden for 30r siden hun), ja det vet jeg ikke. Kanskje det bare er alt som bare er litt mye akkurat n.
Det er jo slik det bruker vre med meg at alt kommer p en gang, det kan liksom ikke fordeles litt. Neida, det er alt eller ingenting her.
Magen krangler veldig (ny utredning igjen)
Ny MR og Nevrolog
M kjempe med ei behandler som nekter leve i 2018 og sa til meg at hun ikke orket sette seg inn i de nye diagnosene som fantes ("holder meg til det som var for over 20 r siden jeg") 

S var det liksom det her da, spise eller ikke spise...
Kan jeg f lov til la vre?

....

Dr snart... nesten.

Julemusikken traller over radioen, regnet trommer beroligende mot ruten og den varme kaffen lukter utrolig godt og varmer kroppen akkurat nok.
Alt tilsier at det er en super deilig morgen og var det en hvilken som helst annen morgen s ville det nok vrt det ogs. Men jeg sitter skjelver p hendene, hjertet banker og innimellom m jeg ta meg sammen og puste litt dypere p ikke et stort angstanfall skal ta helt over.

Den dumme legen mente at det var lurt sende foresprsel til spiseforstyrrelses avdelingen f litt hjelp..hmmm.
Alts i dag er frst time.
Magen bare krller seg og hjernen skriker "Jeg vil ikke".
Jeg dr litt...

Hjernen min sier om og om igjen: Hadde du bare vrt tynnere, mye tynnere hadde du jo hatt noe her gjre. Du som er s feit har jo ingen problem. Du feite, stygge, mislykkede jente. DU DRITER DEG BARE UT.

H som jeg gruer meg. Som jeg mest har lyst til gjemme meg under dynen glemme hvor mislykket og ekkel jeg er. Skulle s nske at jeg var litt normal jeg ogs. Tynn, ingen spiseproblemer og ingen fysiske sykdommer. 
En perfekt verden..

Svak..

 Feit, feit, feit og FEIT...

Ekkel, stykk og fett over alt. 

Ordene kverner rundt i hodet og jeg kjenner kvalmen som stiger i halsen. Orker ikke se p meg selv lenger, jeg vet jo at det har gtt for langt. Ja jeg vet jo at jeg har mislyktes. Hvorfor hrte jeg p de andre, de som sa at jeg mtte opp, de som sa jeg var syk og mtte legge p meg. 
Syk? 
Jeg var bare litt tynn, endelig tynn nok, fin nok, bra nok...

N er alt bare s vanskelig og Frank har tatt bolig oppe i hodet mitt igjen. Tatt over og styrer der helt for seg selv. 
​Dumme idiotiske Frank. Jeg hater deg..

Hvorfor er jeg ikke sterk nok?

SJ.

Bare meg.

Klumpen i halsen blir bare strre og strre, men jeg prver s godt jeg kan svelge den vekk. Trene svmmer opp i ynene og jeg blinker, fortere og fortere. Skal ikke grte, vil ikke grte. Ikke n...

Den jeg trodde du var for meg og den jeg trodde jeg var for deg.. Var ingenting som jeg oppfattet dem som riktig? 
Var jeg bare overfldig i ditt liv, betydde jeg ingenting?

Jeg sitter tenker tilbake, innser n at vi har to oppfatninger av samme venninneforhold. Plutselig s fler jeg meg s ubetydelig, mye mer enn jeg noen gang har flt meg. Hadde jeg noen ekte venner i det hele tatt. Ble jeg egentlig likt. Alt jeg trodde var sant ble visket ut og n sitter jeg her bare igjen med et stor sprsmlstegn.
Var alt bare fake.

-

De siste dagene har en av min beste venner fra barndommen laget seg en blogg (som jeg leser), og mye jeg ikke visste har kommet frem. Vi var jo barn og snakket ikke om slike vanskelige ting og srlig ikke p 80/90-tallet, men at jeg ikke en gang regnes med i historien hennes smertes noe helt forferdelig. 
Hun var min beste venninne og regnes s absolutt med i min historie.
Jeg trodde vi var en gjeng p fire, men dere var en gjeng p tre...

 

-Takk og hei leverpostei.

Ekkel..

Sitter her stirrer ut av vinduet, regnet trommer mot ruten og det er s grtt og trist at lyset m inne. 
Varm kaffe i koppen og en kropp som skriker etter hvile og pleie, hodet dundrer og ynene vrker. Radion spiller i bakgrunnen og huset er s stille som det kan bli. Vofsen sover, mannen med stor M sover, lillen (som er blitt veldig stor n) sitter spiller. Det er bare meg n, meg og tankene. De vonde tankene, stresset og selvhatet. 
Jeg er min vrste fiende, virkelig alts.

Etter all jobb jeg har holdt p med i fire r, s mtte det rakne for meg, helt og holdent. Sakte men sikkert s gikk det bare nedover, selvhatet og forakten bare steg og steg. Jeg fatter ikke hvordan det kunne g s galt. 
N sitter jeg her s etter ett r med bare tullball og hmm 15kg mer enn hva jeg har lyst til veie. N er kanskje kravet mitt litt vel hyt og litt for mye, meeeen ja etter det JEG har lyst til veie s er det 15kg for mye.

Jeg hater meg selv, jeg hater at jeg ikke er sterk nok, jeg hater at jeg ikke fr til noen ting. Fler meg feit, stygg og ekkel. 

JEG BLIR S KVALM.

Jeg vil ikke spise, vil ikke bli sulten mer, vil ikke "trstespise" (fr jo ikke ut frustrasjonen over meg selv p noen annen mte), hvorfor kan jeg ikke f lov til bare la vre spise. Jeg blir kvalm. BL...
Fler meg fanget i en ond sirkel av tanker og frustrasjon, jeg har ingen mte f det ut, f det bort. Jeg vet bare en mte stilne alle tankene p for en liten stund, men jeg vil ikke. 
Jeg vil vre "tynn", jeg vil vre normal og ut av denne onde og vonde sirkelen jeg har havnet i.

SKRIIIIIIIIIIK

 

 

-Takk og hei leverpostei.

Kommer sterkere tilbake..

Sitter her ser p det blanke arket. Fler at hjernen er helt blank, men samtidig s er det altfor fult der. Vil jeg dette, dra alt frem igjen. Det har jo vrt s uendelig deilig bare stikke hodet i sanden. 
Men jeg grter av ALT, er s utrolig lei meg, sint og irritert. 
Det gjr vondt. 

Tar jeg ikke noen rette steg n s kommer ikke dette til ende s veldig bra. 
Det er allerede noen dager som er ganske s ille, kjenner jeg fr panikkangst og fr nesten ikke puste. Kjennes ut som noen har sltt meg hardt i magen s jeg mister pusten. 

Jeg fler meg liksom s lite verdt, fler meg s utrolig mislykket. En s ekkel og stygg person. 
Jeg kjenner meg s kvalm, ser meg i speilet og jeg har bare lyst til spy.

Jeg blir s lei meg, s utrolig trist. 
Det er mye som surrer rundt i hodet n, jeg fler at jeg ikke fortjener bli elsket. S at foreldrene mine og broren min behandler meg p den mten, det forstr jeg. Hvorfor skal de like meg, hvorfor skal de behandle meg som om jeg var verdt noe. 
Jeg er da ikke det...?
Jeg blir lei meg, men spiser det i meg. Finner meg i det, for jeg er jo bare ett null, en ingenting.

Ikke sant..?

Jeg er s redd..

Alt bare raser foran ynene min, det fles n slik akkurat n. 
Jeg ville s utrolig gjerne vre tynn og pen..
Jeg ser meg n og jeg ser bare feil, helt feil, jeg har feilet. Tynn er jeg ikke, hverken spesiell eller pen lenger. 
Jeg er s redd for at jeg ikke fr det tilbake igjen, redd for at jeg blir feit og stygg atter en gang, at alle skal le av meg og snakke om meg bak ryggen min.
Hvordan kan jeg da ta igjen p de som alltid har vrt stygge mot meg, de som ikke trodde p meg, de som s ned p meg og fortalte meg hvor drlig, svak og elendig jeg var. 
De som mente at jeg var mindre verdt bare fordi jeg var feit. 
Jeg vil vise de at jeg kan, at jeg ikke ER drligere enn de.

Noen dager fler jeg meg s innmari hpls, s utrolig fortapt. 
Jeg er i en uendelig drlig spiral som snurrer og snurrer rundt, jeg vet ikke hvordan jeg hopper av. Det er s skummelt og kanskje jeg bare feiler igjen.
Men som jeg alltid har gjort hele livet er at jeg alltid reiser meg opp igjen, jeg faller og faller, men den som gir seg er en dritt..

Men n er jeg s uendelig redd..



 

Atter en gang..

Da jeg endelig var ferdig, ndd mlet og alt var bare i sin skjnneste orden, jeg flte meg s utrolig fortapt. 
Men jeg m innrmme at jeg fler meg mer fortapt n. Hva skjer, hva gjr jeg n, hva i alle dager har jeg bedrevet med. 
Begeret som holdt meg gende bare rant over og jeg bare rant vekk med. Alt av kontroll og selvdisiplin forsvant ut av huset og jeg skjnte ikke en gang at det skjedde. 

N str jeg her igjen og atter en gang i livet s er mlet g ned i vekt. Jeg er s utrolig lei. 
Stahet og kontroll m tilbake, m legge en plan og komme meg gjennom frste dag. 
Realiteten bare slr innover meg, s hardt at jeg mister pusten.
Mlet fles helt uoppnelig, kanskje jeg er dmt til vre feit hele livet. Kanskje det er min skjebne at jeg s fle meg s ekkel og stygg?

Jeg vet at jeg m iallfall prve. 
Den som gir seg er en dritt. 
(Jeg fler meg som en skikkelig dritt, men jeg er det ikke.) Jeg skal vise de at jeg kan. 

Akkurat n, her jeg sitter er jeg s uendelig lei meg...

Det gjr s vondt, alt sammen..

Mislykket, feit og stygg..

Jeg vet ingenting lenger, jeg vet hverken opp eller ned p meg selv. Det har ikke vrt mer kaos i hodet mitt enn det er n. Jeg orker ikke mer, det er slitsom. Jeg er S sliten, trtt og utrolig lei av meg selv. 

Jeg er lei av fle det slikt. 

Hva skal jeg gjre?

Jeg var s stolt av meg selv, frste gang i hele mitt liv. Jeg hadde kontroll, jeg lot ikke flelsene ta overhnd styre meg. 
Jeg hadde kontroll, jeg vil ha kontroll N.

Jeg m gjenfinne denne kontrollen p en eller annen mte, jeg bare M. Jeg kan ikke g rundt ha det s vondt som jeg har det n, kroppen min orker ikke mer. 
Jeg m grave dypt, finne styrken jeg en gang hadde. 
Finne kontrollen.

Hvor ble du av, hvor finner jeg deg igjen?

Jeg orker ikke mer n..

Ting gjr s vondt. 

Kroppen skriker i smerte samtidig med hodet. Bde psykisk og fysisk gjr vondt, skikkelig vondt. 
De fleste dagene vet jeg egentlig ikke hvor jeg skal gjre av meg. Jeg vet ingenting lenger og er s utrolig forvirret og fortvilt. 
Noen dager nr jeg str opp vet jeg nesten ikke hvordan jeg skal klare komme meg gjennom den. 

S jeg gjr den store tabben, den strste, jeg fler bare jeg gir opp og gir etter. 
Gjemmer meg vekk slik jeg kan, det jeg vet har fungert. 

JEG BARE DELEGGER ALT. 

JEG ER S J.. MISSLYKKET. ( jeg vet det)

(jeg kan fikse det, jeg vet det, jeg M)

Kanskje p tide tenke litt p meg selv ogs, uansett hvor vondt det gjr, for jeg m gjre om det jeg har delagt til n. 

JEG M.

Hvorfor..?

Jeg trodde virkelig det skulle bli annerledes, trodde at den flelsen om endelig fle seg bra nok skulle vare. 

Jeg hadde ftt til noe til 100% for en gang skyld, jeg flte meg s stolt, s fornyd med meg selv. Jeg hadde klart det, endelig...

S fr jeg hre at jeg er FOR tynn, hva er det for noe liksom. Det stemmer ikke, det ser ikke jeg. Jeg er jo fortsatt oppblst og stinn mage, er ikke for tynn da. Nei, nei, NEI. 

S reisen for legge p seg begynte og alle tankene i hodet ble helt tullete, for hver kilo som kommer p blir det bare verre og verre. Jeg fler meg i en forvirret tilstand, ingenting stemmer og jeg passer liksom ikke helt inn. Tankene lager kaos og jeg fler meg bare tykkere og tykkere, kontrollen er borte og jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjre av meg. 

For N er jeg "tykk" og hva skal jeg gjre, slutte spise? Hvordan fr jeg kontroll igjen. Jeg har mistet alt og fler at jeg har gtt meg helt vill.

Jeg er feit og fr ikke til g ned. Jeg vil bare fle meg fornyd med meg selv. Vil bare f tilbake DEN flelsen. 

Jeg vil grte, skrike og rive av meg hret. 

Hjelp...



 

 

Jeg m vre sterk.

Sterk.

N er det virkelig min tur til ta meg sammen vre sterk. Det er min tur til ta ansvar ta vare p alle min nrmeste. 
Jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal f endene til mtes. 
Jeg er S sliten. 

Vekkerklokken ringer og klokken er fem, det er p tide st opp. Ut lufte hunden, lage frokost til hunden og meg s er det en time med bare meg. Stillhet og ingen krav, en time bare vre. Trenger ikke vre sterk eller fikse ting og st til tjeneste. 

S begynner dagen...

Da jeg vkner kjenner jeg allerede hvor sliten jeg. 
Hvorfor?
Hvor ble det av energien som liksom skal vre der, den lille som jeg dro uendelig mye. Alt er borte og n er det s ille at bare st opp er vondt. Jeg kjemper meg gjennom dagen mens den drlige samvittigheten tar river i meg, nei det ble ikke vasket klr i dag heller og de nyvaskede og trre klrne ligger i en haug i kurven. Jeg skjemmes over at ting ikke blir gjort, jeg orker bare ikke. 

Men fr lrdagen er omme denne uker skal huset skinne, klesvasken borte og alt p stell. 
Jeg skjnner bare ikke hvordan jeg skal f det til.

....

Men jeg m vre sterk.
S enda en dag plukker jeg meg opp og tar meg sammen s at denne dagen ogs blir gjennomfrt.

 

Nytt r og gammelt hodebry..

Nytt r og gammelt hodebry.

Har lyst til ta fatt p det nye ret med nytt mot og ny giv, men det gamle tankene hjemsker meg og jeg vet ikke lenger om jeg er sterk nok..
Kanskje det bare er meg som har s utrolig drlig tro p meg selv, kanskje det er bare meg som fler at jeg konstant er mislykket og ikke fr til noen ting. Mulig jeg m sette meg litt utenfor meg selv, tro p MEG og stole p at jeg kan takle ting som kommer kastet p meg. 
Tro at jeg er sterk. 

Tro p at jeg fr det til. Tro p meg selv. Tro at jeg er sterk. 

For jeg har vel bevist det for meg selv at jeg egentlig er det. S hvorfor driver jeg delegger for meg selv?
Hvorfor er jeg s selvdestruktiv?

Ny dag i dag, vr bestemt, vr sterk. Start N!

 

-Over og ut kaffegrut.
 

Selvdestruktiv..

Sitter her p kjkkenet, hrer p julemusikk p radioen mens jeg drikker en kopp islatte jeg har laget meg.
Det kunne vrt s utrolig koselig og hadde ting vrt annerledes s hadde dette vrt en utrolig koselig stund, noe jeg sker og nsker. 
Problemt mitt er at jeg er s utrolig selvdestruktiv, jeg vil meg s vondt. Det M vre det. 
Jeg orker ikke alt det vonde mer, jeg vil bare glemme og eneste mten jeg vet gjemme meg vekk med er vre helt selvdestruktiv. 
Det m jo bare vre det..?

Ingenting gr slik jeg vil.

Jeg fler jeg ikke har noen kontroll. 
Det er s hylytt i hodet og jeg bare gir etter, jeg orker ikke mer. 
Jeg orker ikke kjempe i mot. 
Jeg vet ikke hva jeg skal gjre for noe mer. 

Jeg orker ikke ha det slik mer. 

NEI. 

N M det stoppe, n m jeg stoppe dette. Vre sterk og begynne se hva som er virkelig, komme meg ut av bomullsbobla mi og leve livet. Jeg lever ikke n, jeg bare kjemper s inderlig med holde hodet over vannet. 
Men jeg drukner, jeg drukner noe helt utrolig mye.

Jeg m rre rundt, kan ikke ha de samme rutinene. F opp ynene, se at jeg har vrt svak. Reise meg opp g videre. 
Jeg har jo bare ett liv, skal jeg virkelig leve slik da??

Nei det vil jeg ikke. 

I morgen starter de nye rutinene, de M det.  
Jeg M innse hva jeg fr til og ikke klarer lenger. For jeg klarer ikke lenger det jeg klarte fr. Jeg er SYK og det m jeg bare innse. 

 

JEG ER S REDD...



 

 

Jeg er s sliten.

Hvorfor blir det slik?

Jeg forstr liksom ikke hva jeg tenker med. Kanskje ingenting, bare stikker hodet i sanden og i stedet for tenke p det som skal tenkes og br tenkes p s tenker jeg p mat, hvordan f bort smerten, rastlsheten. Hvordan beviser jeg for omverdenen at jeg ikke duger at jeg er mislykket.

Jeg sitter her med stor angst, jeg har nok lagt p meg, jeg blir nok ikke fornyd hvis jeg gr p vekten tvert i mot tror jeg kommer til falle helt sammen. Ikke visst jeg at livet skulle vre s j.. hardt. Ikke visste jeg at det bare er kjempe, ikke gi etter for sorgen og redselen. 
 

Jeg er S redd, hjelp meg og takle dette. Jeg vil ikke lenger spise meg i "godt" humr, jeg vil leve slik jeg vet at jeg M leve. Jeg vil ikke vre redd for alt. Jeg orker ikke mer, jeg vil vre STERK.

Jeg fler meg s UTROLIG svak. 

Jeg vil ikke bli tykk. 
Hvorfor i alle dager gjemmer jeg meg da bare vekk og gjr ting som absolutt ikke er bra for meg. 
Jeg vil ikke tenke p det som er uvisst og totalt vettskremmende s det er bedre tenke p mat, fokuset blir s sterkt og jeg orker liksom ikke kjempe i mot.

Jeg er s SLITEN n.

Jeg vil, men fr ikke til..

Trodde jeg var sterkere, men jeg fler meg s langt fra sterk som det gr.
Hvorfor skal det vre s vanskelig, hvorfor?

Jeg har bestemt meg nr jeg gr legger meg at i morgen blir en bedre dag, i morgen skal det g s mye bedre. Men jeg str opp og fr det ikke til, ikke slik JEG vil. Er ikke viljen sterk nok eller er det bare jeg som ikke vil nok. 

Det jeg ikke vil er bli tjukk igjen, jeg er s utrolig livredd for det. Men jeg tror kroppen skriker etter nring, ett eller annet, men jeg vil ikke hre. Jeg vil ikke ha nring, jeg vil bare g ned. Det blir jo ikke slik nr man ikke er sterk nok.
Sulten tar helt overhnd, hodet fr ikke bestemme denne gangen heller. For vre helt rlig vil jeg at hodet skal bestemme, ikke kroppen. Det er min hemmelighet, den er min og bare min. Jeg vil ikke bli sulten, jeg vil ikke spise mat. 
Jeg vil vre TYNN.

Svak!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjre lenger.. 
Stresset og slitenheten tar helt overhnd og jeg klarer ikke henge med eller takle dette noe bra. Jeg vil og fr det ikke til.. Jeg vil noe jeg ikke burde ville, jeg fr ikke til noen verdens ting, hverken det ene eller det andre. 

Jeg ser meg i speilet og ser noe helt grusomt noe fett, stort og noe skikkelig ekkelt. 
Jeg ser fettet legger seg p kroppen, jeg ser det, jeg ser at jeg eser ut. Jeg vil ikke spise mer, jeg vil spise bort alt.
Jeg vil og vil ikke, jeg blir kvalm av meg selv.

Jeg fr ikke til noen ting. 
Ikke sulte meg tynn en gang.

Jeg er s f.. svak.

Jeg skriker innvendig. 
Jeg er s..

Jeg er ikke s sikker p at det ser slik ut lenger, jeg ser den i speilet og er sikker p at slik er det N...

Jeg er en stor FEIL..

 

 

BL..

Jeg vil bare skrike hyt, kaste ting rundt meg og f et skikkelig raseriutbrudd. 
All frustrasjon sitter i kroppen og tankene skriker og hner meg, de rett og slett ler rtt av meg. 

DU DIN STYGGE, FEITE KU.
Herregud seg hvor mye du har lagt p deg, FEITA....

 

Jeg blir kvalm, jeg vil ikke mer, jeg orker ikke. Hvorfor kan jeg ikke bare kaste opp all mat, alt jeg har spist.
Alt som har vrt stress...
sj, hvor ekkel jeg er!

Redd..

Herregud jeg er redd.

Alle mine misstanker, redsler og flelser har i bunn og grunn vrt litt rette. For et r siden ble jeg lagt under kniven for prve drenere to store cyster jeg har i hjernen, de er s store at hypofysen er flatklemt og sluttet virke, hjernen blir skjvet nedover til hyre side. Det jeg har ftt hre etter operasjonen er at den var vellykket og minsket noe i strrelse og muligens at mine symptomer som mye smerter i hodet ikke kunne komme fra cysten..

Jeg var jo p en ny MR for en uke siden og der kom sjokk nyheten (for meg i allefall) at de har fylt seg opp igjen og er uendret siden frste MR da de oppdaget disse cystene i hodet. 

Hva skjer liksom, hvorfor, s tidlig?

Jeg sliter litt for jeg nsker ikke legges under kniven en gang til, jeg er redd og liker ikke helt det som skjer. Det var jo fryktelig tidlig at den ble like stor igjen, hva har skjedd med drenet liksom?
Mange sprsml som farer rundt i hodet, mange tanker og plutselig brer frykten seg over meg. 
Er det ikke nok n?

Kan det ikke bare vre litt nok akkurat n?



-Takk og hei leverpostei.

 

Bare skitprat..

Kjenner at panikken driver tirrer litt bak i hodet det, IKKE N IGJEN?
slik gr liksom dagene.. Jeg fler meg som ei gammel dame som er super opptatt av hva som skjer ned i do.. Men nr du sliter med forstoppelse og du vet hvor sterke smerter du kan ende opp med, bare etter noen f dager, s fr man jo sm panikk og blir som ei gammal dame da.

S da sitter jeg her sndag morgen med panikken i magen (noe som absolutt ikke gjr det hele noe bedre) og heller innp varm kaffe, men i dag hjelper jo ingenting..grrrr..
Merkelig det hele, denne uken har jeg nemlig vrt superflink med masse grnnsaker, prvd spise variert og gtt tur hver dag (slik jeg har ftt beskjed om). Da nr jeg er "flink" s gr alt bare i st og jeg sitter her da, livredd for smertene som kommer hvis jeg ikke kommer meg p do. 
h, det hele er jo s hplst..

Jeg kjenner jeg er grdig lei av denne magen n, smerter og luft og forstoppelse. Visse dager gr jeg jo rundt ser ut som en ballong ogs, hipp hurra for sensitive mager og ikke tler en dritt. 
Lyst til trosse alt, spise ting jeg vet jeg ikke tler, bare drite i deg. Smerter og forstoppelse kommer jo allikevel.. Jeg tr ikke, jeg er vel for pinglete kanskje, eller rett og slett ikke har lyst til havne p sykehuset IGJEN...

Ja slik ser alts denne regnfulle og stille sndagsmorgenen ut da.
Nei, n tar jeg med meg vannet mitt, lar kaffen vre og gr med strikketyet ut i godstolen ser litt tv. 
Det er ikke s mye annet som nytter allikevel akkurat n.

BL.



 

Ekte kjrlighet.

Halv tte er klokken og det er fortsatt stupmrkt ute, kan trygt si at n er det hst og vinteren er vel ikke langt unna.
Det er lrdag morgen og helt stille i hele huset, det eneste jeg kan hre er kjleskapet som durer og vinden som uler lett utenfor vinduet. Det er ganske deilig bare sitte her i stillheten. Det fles som om alt ligger sover, stille og rolig, ingen bekymringer akkurat n. 
Snart s vkner alle til liv og dagen kan begynne, men akkurat N eksisterer bare jeg. 

Ja det fles n litt slik. 

Nr det er som mrkest inne i hodet glemmer man litt hvor mye vakkert livet har by p, det er s inderlig mye. De sm og de store tingene, men jeg liker de sm tingen som n mannen med stor M ser p meg med de vakre ynene sine og sier at jeg er vakker og at han elsker meg. Hjertet hopper i brystet p meg og jeg kjenner hvor utrolig heldig jeg er. 
Jeg har verdens beste familie, det skal vre sikkert og visst. Jeg er s heldig som fr oppleve all den kjrligheten jeg gjr. Livet kaster prvelser p deg i hytt og pine, men nr jeg har s mye kjrlighet som jeg har. Jeg kan ikke annet enn vre lykkelig for jeg er s utrolig heldig.

Snart s blir vr lille familie p tre til fire, en liten firbent sting skal komme f bo hos oss. En stnos med fire ben, en liten krlltopp.
Vi blir til fire og kanskje det er slik det blir fremover ogs, det er det ingen som vet akkurat n. S lenge jeg fr leve i en slik kjrlighetsrus som jeg gjr s er det godt nok for meg, det er faktisk mye mer enn jeg hadde trodd en gang i tiden, det er faktisk mye mer enn hva jeg har flt at jeg har fortjent, trodd at JEG kunne f.

TAKK.



 

-Over og ut kaffegrut.
 

Ikke vr..

Ikke vr redd, men modig.
Ikke vr trist, men glad.
Ikke bekymr deg, tenk positivt.
Ikke vr svak, men sterk.

 

Ikke vis at du er et menneske med bde flelser og svakheter. Tenk positivt og vr sterk!
Noen ganger orker iallfall jeg ikke vre "frken" sterk og positiv, bare noen ganger s er det godt kjenne p det vonde og ta til seg av det livet har by p. Livet er ikke bare oppoverbakker og noen ganger er livet rett og slett ganske skummelt.
Den feilen jeg gjr er jo ikke kjenne i det hele tatt, jeg blir s redd at jeg gjemmer meg i "hullet" mitt. Vil ikke fle i det hele tatt. 
Jeg prver i dag ikke gjemme meg ned i hullet mitt, jeg velger sette meg her og prve vre her og n.
Jeg prver s godt jeg kan. 

Jeg blir s sliten av ha en evig diskusjon med meg selv om mat og stenge meg helt av. 
Jeg er sliten av ikke vite noen ting, jeg er S sliten av en kropp som skriker av smerter her og der. Jeg er S utrolig sliten. 
I tillegg s kriger jeg meg hodet for det er s lett for hodet vinne nr kroppen er s veldig sliten. 

Jeg er s sliten.

 



-Over og ut kaffegrut.

Jeg hater mat...

Jeg er s utrolig lei av at flelsene min skal styre over meg, over de fornuftige tankene som faktisk fortsatt finnes der inne i hodet.
Jeg blir helt overveldet av alt som livet kaster mot meg, er det ikke det ene s er det noe annet. Kan det ikke bare vre litt stille og fredelig en liten stund, bare en bitteliten stund. Jeg har s lyst til takle ting bedre, ikke ty til min gamle forsvarsmekanisme og "gjemme" meg vekk.
Jeg vil vre "sterk".

Er s utrolig lei av mat, lei av at jeg ikke kan ha et normalt forhold til noe jeg er totalt avhengig av. Jeg vil ikke s lange perioder uten spise nesten noen ting (fle meg stolt og "flink"), lei av at nr livet blir for overveldende og kroppen s "utsultet" at jeg tyr til spise mer enn hva jeg hadde tenkt. Jeg er S redd for vekta p badet, jeg er s utrolig redd for g opp i vekt. Det fyller hele mitt hodet, noen dager brker det s mye der inne at jeg ikke klarer hre noen ting annet og nr kvelden kommer og det fortsatt ikke er still, ja hva gjr jeg da.. Litt ekstra ntter, litt ekstra banan, litt mer av det og det. Magen skriker etter mat hele dagen, jeg vil ikke hre, men nr kvelden kommer og hodet er s sliten... Nei jeg orker ikke mer..

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjre det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte. 
Jeg har bare lyst til skrike, rive meg i hret, kaste opp og kaste ALL mat som er min. 
Ikke spise mer.
JEG HATER MAT.



-Takk og hei leverpostei.

 

Jeg vil bare spy..

Hvorfor er det s forferdelig vanskelig?

Flelser, mat og selvbildet.

Hvorfor skal det vre s forbasket vanskelig godta seg selv akkurat slik du er, slik du ser ut eller om du er litt stille eller ikke. Hvorfor skal ALLE andres tanker og meninger bestemme hvordan vi har det. 
Hvordan jeg har det!

Jeg er s lei.
Lei av mat, lei av stress, rett og slett en smule lei av meg selv.

Jeg spyr.
Det er det jeg har mest lyst til n. Spy opp alt, spy ut hele meg, kanskje det blir bedre da?

BL.



(jeg er nok ganske sikker p at jeg ER personen i speilet og ikke den som str der...?)

Lille Molly.

Om litt under to uker kommer denne herlige og skjnne hunden hjem til oss. 
Vi bare venter og venter, teller dager og har masse sommerfugler i magen.
 

Snart skal du komme hjem til oss lille Molly, vi gleder oss slik.



 

Les mer i arkivet Juni 2018 April 2018 Mars 2018
milkysverden

milkysverden

36, Vler i stfold

Jeg er ei jente fra stlandet som har bodd i det store utland i en liten periode, men n er jeg tilbake og flyttet til bondelandet. Har mann som pendler til utlandet, liten stor gutt og en moppeliknende hund. Jeg har en kunstnerisk sjel, og elsker drive med slike ting pluss at jeg har en stor kjrlighet til foto. Derfor kommer nok bloggen min inneholde forskjellig ting. Om mitt daglige liv i det store utland, om hverdagen som psykisk syk og leve med en spiseforstyrrelse, s litt om ting jeg lager, maler og mine kjre fotografier.

leser bloggen n.





Kategorier

Arkiv

Lenker