Spennende dag..

Det er mrkt og helt stille rundt meg, alle sover enda og jeg sitter her med morgenkaffen. Deilig bare vre, aldeles stille, det er bare den sterke vinden som uler utenfor og det fles som om alt er liksom gjemt bort i mrket.
Alt det vonde og vanskelige kommer nr lyset lakker p s stillheten nytes s lenge jeg kan...

Shit i dag blir det n spennende iallfall, det kribler i magen og jeg lurer fryktelig p hva som kommer til skje. 
Om to dager fyller jeg r og for litt siden fikk jeg beskjed om vre ferdig pakket til i gr, jeg har pakket jeg og n sitter jeg her da lurer forferdelig p hva som kommer til skje..
Mannen med stor M og junior har visst funnet p ett eller annet. 
Masse flelser surrer rundt i magen, glede, spenning, frykt og kjrlighet. Det er veldig stas bli satt pris p og jeg er skikkelig spent.
Sommerfuglene danser rundt i magen.

S til neste gang, takk og hei leverpostei

Bare en liten kommentar..

Bare en liten kommentar, noe uventet bare en liten grei vipper meg helt av pinnen. 
Jeg fler at jeg s vidt holder meg sammen og s kommer det en liten "motgang" og alt fles som om det raser sammen. 
Fler meg s uendelig svak.
Var hos legen p tirsdag og flte at det ikke gikk helt som jeg ville, hadde liksom ikke helt tid til det jeg ville ta opp eller alts det andre var vel viktigere.. men alts i mitt hodet fler jeg meg som en hypokonder nesten, kanskje jeg bare finner p...
Det blir en evig spiral i hodet, en dum spiral som fles helt meningsls for jeg vet jo at jeg ikke finner p, men av en eller annen grunn s tviler jeg hele tiden p meg selv.

Ja s var det middag med foreldrene i gr, ja det gikk jo som det bruker. Jeg blir s lei meg for visse ting de gjr, fler meg s utrolig utenfor og bare til bry. Men opp det hele fr jeg drlig samvittighet, jeg m jo hele tiden vre den flinke, snille, den som alltid er der, stiller opp og blir brukt.
Jeg m vre den perfekte datter for jeg vil slettes ikke sre noen. Gjre de jeg er glad i lei seg. Fler meg som ei lita jente som hele tiden prver bli godtatt og elsket, prver og prver men fr det liksom ikke til.
Jeg vet ikke hva det er med meg som ikke er bra nok.

Jeg fler meg s stresset og lei meg. 
Er jeg aldri bra nok?

-Over og ut kaffegrut.

 

Kjempe p..

Vil ikke, har ikke lyst, ingen ork, ingen energi og kroppen fles ut som den bare har gitt opp.
Kroppen skriker av utmattelse og smerter, men jeg kan ikke legge meg ned gjemme meg vekk. 
S da er det bare kjempe seg opp av sofaen og peppe seg selv i gang, ta seg sammen bare gjre det. 
G tur, rydde, fikse, lage mat, vre sosial..
Det er bare bite tennene sammen gjre det...

Det er morgen og jeg sitter her med kaffen skulle s gjerne nske den varte litt lenger.
Bare litt til.
Slik er det ikke for klokken kan man ikke stoppe, s det er bare gjre det. Kjempe p, gjre det med et smil og f til alt jeg vil i dag. I dag er en fin dag f til det p. 
I dag..

God morgen.

-Over og ut kaffegrut.

G gjem deg..

Fett, kalorier, mat, klr, blikk og tanker. 

Jeg vkner, gnir meg i ynene og klarer s vidt komme meg ut p badet.
Fra ynene s vidt slr seg opp er tankene der, tankene p hvor drlig jeg var i gr, hvor feit og hvor utrolig mislykket jeg. Det er ingen sjans for klare komme seg gjennom morgenen. Her vkner jeg trttere enn dag jeg la meg, kroppen skriker av smerte og hodet dundrer, s skal jeg kjempe mot selvhatet ogs.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne uendelige vonde spiralen som fles s trygg p en mte, det er min "trygge" morgenrutine. Alle andre rutiner har gtt rett vest de siste rene og den eneste jeg har igjen er den p morgenen helt for meg selv. Jeg nsker endre den s den blir bedre, men det er s vanskelig, den er liksom s trygg og god, morgen ro og kos p en mte. 

Nr jeg gr p badet om kvelden med oppblst og vondt mage, med kjempe drlig samvittighet for at jeg ikke har vrt flink s tenker jeg p hvordan jeg vil ha neste morgen og rutinene skal endre seg en smule. Problemet er nr jeg vkner p morgenen og det fles som det gjr, da er det liksom s "godt" med den lille tryggheten jeg har skapt helt for meg selv. 
S hvordan skal jeg endre dette, hvordan skal f det til og endre rutinen tilbake til slik det en gang var...

Viljestyrke kanskje..

Fles som for hver kilo som har kt s har jeg mistet en bit av meg selv og en bit av viljestyrken, av stpviljen..
Jeg bare ga opp..
Ja s fikk de rett da, de som heiet p at jeg ikke skulle klare det, de som visste at jeg var en taper..


Stygge og tjukke jente bare g gjem deg.

-Over og ut kaffegrut.

Det er nok n..

N er det nok.
N orker jeg ikke mer, ftt nok, p tide f hodet opp av sanden og ta tak i livet. Det s mye jobbe med og det overvelder meg helt, men jeg m kjempe og endre tankene mine. 
Det er i dag jeg skal f en bra dag, kanskje vre litt fornyd og legge meg med litt mindre drlig samvittighet. 

Jeg er s sliten n.
Det tar visst p g slik hate seg selv. Sliten av f angstanfall av se et speil, kjempe mot panikken nr jeg ser mat og klare puste over se skapet mitt. Vil bare sitte inne, ta p mannen med stor M sine klr og gjemme meg langt under ett pledd. 
Forsvinne og late som at ting ikke er blitt som de er blitt. 
Skulle s nske at jeg ikke ga etter, slapp opp p litt av kontrollen og havnet helt i fortvilelsen, frustrasjonen og selvhatet.

Jeg er rett og slett sliten...

S sliten.

-Takk og hei leverpostei.

Frykten for feile.

En plan..
Det hadde jo vrt smart lage seg en plan, planlegge dagen s godt jeg kan s kanskje det er lettere holde seg til det.
Jeg har sagt til meg selv i flere uker, nei mneder at n er dagen jeg skal starte. Starte ta vare p meg selv som betyr at jeg vil ned i vekt, jeg VIL ned i vekt og frykten p feile er s stor at jeg blir redd, redd for starte, redd for nok en gang f bekreftet over at jeg er s svak, redd for at jeg aldri kan "gjemme" meg vekk. Frykten over aldri "kose" meg mer..
S redd for at jeg ikke fr det til.

Ja s var det den planen da og holde seg til den, bare kjempe seg gjennom dagen og klare det.
Det er bare ta sats hoppe... eller.. dette er s skummelt. 
Jeg skjnner bare ikke hvorfor dette er s vanskelig, jeg skjnner det bare ikke og det er s utrolig frustrerende.

Planen for denne dagen blir ikke optimal, men det er s det blir i dag.
Skal iallfall unne meg en kaffe med melk, en liten synd.
Suppe til middag, det skal det bli (magen trenger litt hvile)
S yoghurt og br til kvelds.

S skal jeg rydde i gangen, det m jeg. G gjennom klrne kaste og sortere, det m jo holde meg litt ute av tankejgaet som konstant er der.
Lampe oppheng og vaske klr.
Jeg hper bare det er nok, jeg hper at jeg kan gjennomfre og ikke gi etter for alle flelsene som brler meg i rene. St sterkt og lukke rene, jeg bare hper s sterkt at jeg kan fle meg litt fornyd og krysse av dagen 1.
Det hadde vrt s fint.

...

-Takk og hei leverpostei.

Uspesifisert..

Den trygge hulen ble fryktelig deilig akkurat n. Styrken forsvant helt og jeg pilte inn i "ingentinget" for gjemme meg, helt alene i mrket og vil ikke ut igjen. Her i fornektelsen er det fint, her hvor ordene er vonde og tankene som mareritt. Her sitter jeg trygt og godt Innerst inne i med knrne oppunder haken og jeg bare vugger fram og tilbake. 
Ja her er det fint..

Onsdagen kom og det var p tide med mtet jeg hadde gruet meg til i s lang tid.
Gr til erneringsfysiolog jevnlig og hun mente at jeg burde snakke med psykologen de har der, s fikk det bli slik da.
Med utrolig vondt i magen og kjempe angst mtte jeg opp, det er jo muligens smart dette mtet..
Begynte fortelle om hvordan sta var og det tok ikke veldig lang tid fr hun nevnte noe om spiseforstyrrelses avdelingen og innleggelse. Ehhh shit, angsten fyk rett til vrs.. 

Du har noe som kalles Uspesifisert spiseforstyrrelse med anorektiske trekk..

Sitter fortsatt her med tusen tanker og mye angst. Tankene bare surrer og surrer, det er helt kaos inne i hodet: Du er stygg, feit, ikke syk nok, de andre kommer til bli kvalm av deg feite, stygge jente..
sj hva gjr du liksom her?
...

Spiser opp flelsene og blir utrolig kvalm av meg selv, jeg blir kjempe kvalm.. I dag er jeg svak, i morgen fr jeg la vre spise noe.. Bare jeg hadde vrt alene her i huset s er det liksom ingen som kan se at jeg ikke spiser, som ikke kommenterer det, ingen som bryr seg. Hvis jeg ikke spiser noen p noen dager, s blir sulten borte og kanskje noen ekle kilo blir borte, kanskje den oppblste magen blir mindre..

Bare jeg hadde vrt tynn igjen..

Takk og hei leverpostei..

Kanskje litt stolt

Litt solt av meg selv i dag, ja selvom alle nerver er i helspenn og kroppen har masse etterdnninger etter en fryktelig vanskelig morgen. Ja s er jeg litt stolt av meg selv. 
Alle handlinger fr konsekvenser og etter jeg har gjemt meg vekk i snart en mned s mtte takle mine konsekvenser som kom ut av det. 
Jeg bruker som regel nr ting gr over en grense og det blir alt for vanskelig og jeg kan bare la det vre, ja s gjr jeg det. Bedre at det gnager i magen og den drlige samvittigheten fr herje enn gjre det som blir s utrolig vanskelig. 
I dag ble det ikke slik. 

-

Halvtime til avgang og jeg gr tripper, fram til n har det gtt greit og jeg har klart holde nervene i sjakk. 
Tusler inne p soverommet for vekke mannen med stor M, legger meg inn i armkroken og sier at jeg bare vil forsvinne og at jeg gruer meg s utrolig mye.
Trtt som han er mumler han bare at jeg kan jo bare la vre..
Ikke i dag, jeg har bestemt meg og jeg skal gjennomfre, uansett hvor vanskelig og har det kommer til bli.
Det er da jeg skal skifte at det strmmer p meg som en stor blge, bare skyller over meg med angst. Shit, det fles som om jeg skal klappe sammen hvert yeblikk, panikken brer seg, trene dukker opp i yekroken og jeg fr ikke puste. 
Jeg skjelver over alt, hvordan skal dette g?
Jeg tar meg sammen, prver n iallfall og det tar alt jeg har av styrke komme meg ut av dra.
Med trer i ynene, hjertet i halsen og magen som knyter seg noe helt forferdelig tar jeg det frste skrittet ut av dra. 
Hjelp dette fles ikke bra..

Pust, pust og pust. Du dr ikke..
Angsten velter rundt inne i meg og jeg kommer meg s vidt dit jeg skal, jeg puster, jeg gjr det...

-

Jeg kom meg fram i dag og jeg fikset opp i det som var s vanskelig og frste gang p lenge fler jeg meg litt stolt, bare litt. N har jeg lyst til fortsette, fortsette gjr meg selv stolt og gjennomfre det jeg nsker s hyt.
F kontroll p hodet og g ned i vekt. Kunne leve et bedre liv med meg selv, fortjener jeg ikke det...

-Takk og hei leverpostei.

Ut av bobla..

Plutselig var hverdagen her igjen..
Jeg vil ikke, klarer ikke, hvor skal jeg gjre av meg n. Det er p tide mte verden igjen, livet og boblen m visst bare sprekke.
Det er hardt og angsten bare str skriker i hodet mitt. 
Hva var det som skjedde, jeg hadde jo en viss kontroll i begynnelsen av sommerferien og s kollapset den lille kontrollen jeg hadde. N sitter jeg her m innse at jeg m ta tak i ting jeg har forsaket og jeg gruer meg s helt forferdelig. 
Det jeg mest har lyst til er fortsette sommerferien og bare la verdenen der ute g sin gang. 

Shit jeg har vondt i magen, jeg gruer meg s enormt. I dag m jeg virkelig ut av boblen min...
Hjelp...

-Takk og hei leverpostei.

En plan kanskje..

Det er sndag morgen og jeg har krpet godt opp i sofakroken med en varm kopp kaffe. Nyhetsmorgen str p lavt i bakgrunnen, solen skinner og vinden uler ute.
Ellers er det ganske rolig og stille her, bare meg og tankene mine. 

Sitter skroller meg gjennom gamle innlegg og kikker p bilder, prver finne ut hvor alt gikk s galt og finne en mte f sltt noen kloke ord inn i hodet. Finne ut hvordan jeg kan vre sterk og fortsette med det.
Jeg har ikke s mange svar, jeg vet bare at jeg ikke vil fle meg slik mer. Jeg har lyst til bli "tynn" igjen, stolt av meg selv og leve livet slik jeg drmte om for ikke s lenge siden. Jeg bare vet ikke hvor det gikk s galt, hvor staheten forsvant og jeg bare la meg ned ga helt opp.
Jeg vil ikke vre denne personen som jeg er n. Jeg husker hvor stolt jeg var av meg selv og kaoset jeg kjempet og overvant daglig.
Jeg vil dit i igjen.
Vet at det kommer til ta all styrke og kraft jeg har, men det er p tide reise seg opp og ta seg sammen. Livet er jo kort, har jeg virkelig lyst til leve det slik?

Nei...

Det er s lett sitt her skrive det, men det er nr alle andre str opp og jeg har hele dagen foran meg at jobben begynner. 
Komme gjennom denne dagen...

Tror kanskje frste steget m vre lage en plan, flge planen og kjempe.
Kjempe, kjempe og kjempe.
Ta seg sammen og kjempe, ikke sutre over livet og tenke p hva som er viktigst. 

Jeg vil atter igjen vre stolt av meg selv.

-Takk og hei leverpostei.