0,2

0,2kg

Hvordan kan det ha seg at det fles som om hele verden bare raser sammen av bare s lite.. Ingenting som skal til fr korthuset faller sammen, skjrt og ustabilt. S er det bare begynne p nytt igjen, bygge opp det lille korthuset igjen som fortsatt er veldig skjrt. 

Det er tirsdag i dag, sovet drlig og psyken er liksom helt uten p huden. Hvorfor i dag, hvorfor akkurat i dag nr jeg fler meg s dritt. Jeg har vel ingen valg, her blir man dratt opp av sengen ti p sju for g p den store stygge...
Siden jeg mtte ke maten en del sist uke s har jeg hatt totalt angst flere ganger p grunn av vekta, jeg bare visste det, hadde det liksom p kjenn at den skulle peke oppover denne uken. 
En stor klump i magen som bare veltet og hamret rundt inne i der.. 
Hadde jeg ikke rett kanskje, for da jeg besteg monstret med tilskuer og greier s viste den 0,2kg opp...
Panikken bare tok tak i meg og rsket meg hardt, slo meg hardt i magen og jeg mtte bare prve ta meg sammen s jeg ikke sto der med panikkangst og trene som sprutet ut av ynene mine. 
Her gjaldt det bare puste, trekke pusten dypt og prve tenke at dette er ikke verdens undergang, det er jo ikke all verden med kilo.
Men den flelsen sitter liksom som stpt inne i meg, redselen og mislykketheten som gnager og sliter i meg. 
Jeg vet vel at dette ikke er noe, men p en mte s er jeg s redd. Jeg vil ikke bli blfeit igjen. 
N er jeg bare "litt" feit.. (slik jeg fler det iallfall)

Jeg gir ikke opp, jeg skal kjempe p for jeg vil ut av dette helvetet jeg har satt meg i. Jeg orker rett og slett ikke ha det slik lenger. 
Det gjr nemlig s alt for vondt.

-Over og ut kaffegrut.

Snaaart helg.

Helg, snart iallfall.. Bare litt pakking, lunsj og hvile s er det hjem.
Helg og fred, hjem til mine kjre igjen. Hjem til de aller aller beste jeg vet om, gutta mine.

Hele denne forferdelige uken, alt det vonde og sre det er snart lagt bak meg. N bare kribler det i magen som en hel haug med maur som danser lambada der inne, gleder meg s til klokken blir halv to og jeg kan sm trippe ned alle trappen og lpe ut i armene p min kjre.
Jeg er s heldig at jeg blir hentet og kan vre hjemme litt lengre til jeg m vre tilbake her p mandag. 

Men n er det snart helg, idol og en deilig og varm armkrok.
Jeg kan liksom ikke beskrive hvor fantastisk mann jeg har, hvor fin den lille familien min er. Jeg har virkelig trukket det lengste stret nr det gjelder familie, eller den lille jeg har under samme tak som meg. 
Jeg kan liksom ikke fatte at jeg har vrt s heldig eller kanskje ikke helt forst at jeg fortjener noe som er s bra, jeg som bare er en byrde og en plage. Det er iallfall det jeg ble fortalt da jeg vokste opp, var og er til dagens dato god nok nr de trenger noe, men ellers...
Nei jeg fler meg s heldig og prver holde s godt fast jeg kan s de ikke forsvinner som alle andre..

Dere er best min lille familie, aller aller best i hele denne verden.

Snart helg, snart hjem og hvor jeg gleder meg.

-Takk og hei leverpostei.

Liten? Jeg?

Liten?
Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
p langs og p tvers
fra verst til nederst.
Er du strre enn deg selv kanskje?

Fler meg s utrolig liten akkurat n som en liten sommerfugl, en skjr liten sommerfugl. Tar du p den kan den ikke lenger fly og dr etterhver. 
Alle flelsene sitter helt utenp huden og jeg fler meg s svak og skjr..
Det er de samme flelsene som jeg ikke helt klarer styre og alt jeg har av styrke bruker jeg til holde meg sammen s jeg ikke bare faller sammen i tusen biter. Akkurat n kjennes det ut som bitene s vidt holdes sammen. 
Er jeg tynn nok,
flink nok,
skjuler jeg alt det vanskelige,
forstr de ikke hvor vanskelig dette er for meg,
jeg er totalt mislykket, 
fr ikke til ting,
jobber sikkert ikke bra nok, 

er jeg bare helt totalt patetisk?

Jeg har mest lyst til lpe hjem, krype inn i armkroken p min kjre grte ut alle frustrasjon. Dette er min byrde, min kamp og jeg m vel bare kjempe p og manne meg opp og tenke at alle flelsene og tankene jeg har er bare tanker... Akkurat n s er det mer enn vanskelig nok.
..

-Takk og hei leverpostei.

Innlagt..

Sitter her med macen og hrer p radion med klump i bde hjertet og halsen for jeg savner mine kjre der hjemme.
Jeg er ikke hjemme, men alene her p rommet mitt p post 3..
To uker siden ble jeg innlagt p spiseforsyrrelsesenheten her heldigvis med perm i helgene, men det er utrolig tft jobbe s mye. Jeg visste jo at det ble tft, men ja det ble tffere enn hva jeg hadde trodd. S mye mat som skal stappes ned i magen, mange kalorier og jeg fr typ hetta bare jeg tenker p det n.
Fler panikken brer seg for hver tygg jeg tar, hver bit som svelges og havner ned i magen er som et lite angstanfall. 
S sitter man der i hviletid etter mltidet, magen brker som bare det og kvalmen bare velter opp i meg. 
Skal det vre slik?
Skal man virkelig spise s mye mat..

N blir jeg kjempe tjukk det vet jeg.. s om det ikke var nok, skal angsten for alt annet krangle som bare det ogs.. Spise med andre, jobbe med flelser og drit og lort. Angst hit og dit. 
Er virkelig godt komme hjem i helgen, f litt pusterom og avslapping..

Her gr jeg p hygir, men prver liksom puste og ta meg sammen en smule. Tenke p at tankene jeg har ikke er sanne, men ja det er fortsatt en stor krig.
Det er s innmari vanskelig alts..

-Takk og hei leverpostei.

 

Hvorfor..

Hplsheten velter opp inni meg, hvorfor er jeg s utrolig mislykket.
Hvorfor fr jeg ikke til en dritt, hvorfor skal alt vre s vanskelig?
Hvorfor skal jeg delegge alt?

Tankene bare tar overhnd, de spinner som en tornado og jeg sitter bare her prver holde hodet p plass. Lyst til skrive ut alt sammen, kanskje jeg kan skrike av meg alt jeg er s frustrert over ogs, kanskje alle kiloene jeg ikke vil ha der bare detter av, at alle skavankene forsvinner og huden blir stram og fin..
Har s lyst til at alle skal forst hvor utrolig mye jeg angrer p at jeg har latt det g s langt, at jeg n sitter meg 10-15kg som jeg ikke vil ha p kroppen. 
At de skal seg og forst hvor utrolig srbar og svak jeg er.
Hadde jeg bare hatt den vekten jeg typ er fornyd med hadde det vrt enklere jobbe med f en bedre hverdag med s og slik med mat.
N gr jeg rundt med sm panikkangst flere ganger om dagen og jeg fr nesten ikke puste.
Jeg vil puste igjen

Hvordan skal jeg f til det? Hvordan skal jeg klare dette, jeg bare skjnner ikke helt dette.
Hvor ble jeg av?


Skulle hatt disse trygge hendene holde i, men jeg fr kjempe alene denne gangen. Dette er mitt prosjekt.

-Takk og hei leverpostei.

Frustrert.

Drlig samvittigheten bare velter rundt i kroppen min som tusen ormer som svmmer der inne, jeg er helt uvel og har mest lyst til sette meg ned grte.
Trene prver jeg s godt jeg kan holde tilbake, vre sterk og ikke bryte sammen.

Jeg er redd, bekymret, sliten og stresset.

Har s lyst til gjemme meg vekk, sette meg i godstolen og krype sammen som en klump og spise meg vekk...
Bare la livet tute kjre der ute og s kan jeg bare late som jeg ikke eksisterer for en liten stund. Jeg kan jo ikke det, har tre stykker som jeg er enormt glade i som trenger meg og jeg har begynt p en bedre vei til en friskere meg. 
Det er bare det at det er s utrolig vanskelig, kjempe slik nr alt er s tft, bare st i det liksom..

S syndet jeg i gr, smakte en ostebit mer og en liten sjokolade i skuffen som ingen s..
Hva feiler det meg, er det s j.. vanskelig vre sterk, st i det og kjempe p.
Tydeligvis.

Fler meg s utrolig svak, mislykket og ekkel. hhh, har bare lyst til spy av meg selv, blir riktig s kvalm og vil bare skrike av frustrasjon.
Jeg fatter ikke hvorfor jeg er s drlig, ekkel og svak.
SJ..

-Takk og hei leverpostei.

 

Fikk det til..

Det lukter grnnspe i hele huset, Tven skravler i bakgrunnen og ovnen str durer med poteter inni.
Ellers har endelig fredagsflelsen kommet, det er virkelig lenge siden det har fltes slik. Det er s deilig.
Hybelkaninene har endelig flyttet ut og jeg har ftt leiligheten tilbake.

Sitter nyter en kopp kaffe fr det er idol og fredagskveld. N kan nav vre nav, regnet bare hamre mot ruten, alle bekymringer kan legge seg til i morgen for jeg er litt stolt av meg selv i dag. Alt gjennomfrt og jeg dufter n like godt som huset, det er fredag og alt av bekymringer kan vente til i morgen. 
Har jobbet nok bde fysisk og psykisk i dag s n kan jeg med den beste samvittighet virkelig kose meg i kveld. 
Fr liksom ikke ro fr alt er p stell og for si det slik, det er lenge siden ting har vrt p stell her hjemme, til og med blomstene har ftt vann..

Vil bare nske dere alle sammen er riktig s finfin fredagskveld.

I kveld skal jeg kose meg masse med denne flotte, fantastiske og beste mannen.

-Takk og hei leverpostei.

To ting til ti..

Mer enn to ting som skjer p en dag og stressfaktoren er p hygir. 
Jeg sitter her og pulsen er smlig hy, angsten sitter hyt i halsen og panikken prver jeg s godt jeg kan stappe ned i magen igjen nr den prver boble over.
Jeg har jo hele dagen til gjre alle tingene mine, men det fles bare s overveldende.
-Ringe NAV (skikkelig angst)
-Kjre min kjre rundt (jeg har andre ting gjre..)
-Og s handle da..
-Vaske ferdig huset (lite energi, men det M gjres n)
-G lang tur med hunden (det er denne som muligens faller ut..)
-Skulle bort ogs, men den faller vel garantert bort.

Det er sikkert ikke s mye for vanlige mennesker, men nr energinivet er p null nr man str opp om morgenen s blir det mye. For hver ting s gr energien mer og mer i minus, men det er bare bite tennene sammen og gjre det. I dag har jeg ikke noe valg.
Jeg fler meg s utrolig stresset og kjenner at hjertet bare lper av grde...

Gleder meg bare til alt er ferdig og kvelden kommer, sette meg ned sammen med min kjre se p Idol i hele kveld. Fokuset ligger p mlet og for hver ting som blir gjort s er det ett skritt nrmere mlet..

Over og ut skureklut..

S mislykket..

Alt er bare tullball og kaos for tiden.
I hodet er det bare en stor suppe av angst, vonde tanker og det kjennes som om jeg ikke klarer tenke klart lenger. Huset er mer rotete enn jeg vil ha det, hybelkaninene har flyttet inn og hunden begynner se litt langhret og pjusk ut.
Mye jeg skulle ha gjort, men energien er liksom ikke der og godstolen bare skriker til meg. 
Mens jeg prver lade batteriene skriker den drlige samvittigheten meg inn i begge rene: TAPER, MISLYKKET, DRLIG TIL ALT, FEITA..

Blir helt kvalm av alt som br gjres og det fles som et utrolig hyt fjell som m bestiges..
Jeg gr tur med hunden hver dag, lager mat og steller for mine kjre og etter det er jeg helt kaputt. Skulle jo tro jeg var tti r, ja da hadde det jo vrt greit fles slik, men det er jeg ikke og fler presset til vre fantastisk hver eneste dag..
har bare lyst til skrike hyt av frustrasjon og drlig samvittighet som bare bygger seg opp mer og mer..

-Over og ut kaffegrut.

Da kom brevet..

S kom brevet, det som jeg hadde gruet meg s utrolig til.
Nei shit jeg vil ikke, har ikke lyst, det er helt grusomt..
N kan jeg ikke gjemme meg bort mer eller bare late som det er noe som ligger langt der borte som jeg ikke trenger tenke p. Noe som liksom ikke er helt p ekte...

Kartleggingssmatale..
Hva betyr det da? er det ja, nei eller kanskje. Har helt vondt i magen jeg og slik m jeg bare vente tlmodig til den 30..sj.
Jeg gruer meg skikkelig, kanskje bo borte fra familien min, det trygge liksom. Fle meg feit, ikke strekke til og att p til den forbanna prestasjonsangsten. Alt skal liksom vre s perfekt i min verden ja iallfall det som jeg gjr. 
Fles at jeg stinker og absolutt ikke er bra nok til noen ting, bare kast meg p sppeldynga liksom.

Alt farer bare gjennom hodet, er ikke bra nok, kanskje ikke syk nok, ikke tynn nok, rett og slett ikke nok i det hele tatt.
SJ..

-Takk og hei leverpostei.