hits

Alt på en gang...

Alle tankene i hodet fryser liksom fast med en gang jeg setter meg ned å skal skrive, alle ord og tanker bare forsvinner helt og igjen sitter jeg å stirrer på den tomme skjermen. Redd for ordene som blir litt mer virkelige, jeg blir litt matt og sliten av meg selv. Om toppene av kaoset skylles de nye medisinene jeg går på (som heller ikke virker) eller om damen på psykiatrien som er totalt håpløs (lever i verden for 30år siden hun), ja det vet jeg ikke. Kanskje det bare er alt som bare er litt mye akkurat nå.
Det er jo slik det bruker å være med meg at alt kommer på en gang, det kan liksom ikke fordeles litt. Neida, det er alt eller ingenting her.
Magen krangler veldig (ny utredning igjen)
Ny MR og Nevrolog
Må kjempe med ei behandler som nekter å leve i 2018 og sa til meg at hun ikke orket å sette seg inn i de nye diagnosene som fantes ("holder meg til det som var for over 20 år siden jeg") 

Så var det liksom det her da, spise eller ikke spise...
Kan jeg få lov til å la være?

....

Dør snart... nesten.

Julemusikken traller over radioen, regnet trommer beroligende mot ruten og den varme kaffen lukter utrolig godt og varmer kroppen akkurat nok.
Alt tilsier at det er en super deilig morgen og var det en hvilken som helst annen morgen så ville det nok vært det også. Men jeg sitter å skjelver på hendene, hjertet banker og innimellom må jeg ta meg sammen og puste litt dypere på ikke et stort angstanfall skal ta helt over.

Den dumme legen mente at det var lurt å sende forespørsel til spiseforstyrrelses avdelingen å få litt hjelp..hmmm.
Altså i dag er først time.
Magen bare krøller seg og hjernen skriker "Jeg vil ikke".
Jeg døøøør litt...

Hjernen min sier om og om igjen: Hadde du bare vært tynnere, mye tynnere hadde du jo hatt noe her å gjøre. Du som er så feit har jo ingen problem. Du feite, stygge, mislykkede jente. DU DRITER DEG BARE UT.

ÅH som jeg gruer meg. Som jeg mest har lyst til å gjemme meg under dynen å glemme hvor mislykket og ekkel jeg er. Skulle så ønske at jeg var litt normal jeg også. Tynn, ingen spiseproblemer og ingen fysiske sykdommer. 
En perfekt verden..

Svak..

 Feit, feit, feit og FEIT...

Ekkel, stykk og fett over alt. 

Ordene kverner rundt i hodet og jeg kjenner kvalmen som stiger i halsen. Orker ikke å se på meg selv lenger, jeg vet jo at det har gått for langt. Ja jeg vet jo at jeg har mislyktes. Hvorfor hørte jeg på de andre, de som sa at jeg måtte opp, de som sa jeg var syk og måtte legge på meg. 
Syk? 
Jeg var bare litt tynn, endelig tynn nok, fin nok, bra nok...

Nå er alt bare så vanskelig og Frank har tatt bolig oppe i hodet mitt igjen. Tatt over og styrer der helt for seg selv. 
​Dumme idiotiske Frank. Jeg hater deg..

Hvorfor er jeg ikke sterk nok?

ÆSJ.

Bare meg.

Klumpen i halsen blir bare større og større, men jeg prøver så godt jeg kan å svelge den vekk. Tårene svømmer opp i øynene og jeg blinker, fortere og fortere. Skal ikke gråte, vil ikke gråte. Ikke nå...

Den jeg trodde du var for meg og den jeg trodde jeg var for deg.. Var ingenting som jeg oppfattet dem som riktig? 
Var jeg bare overflødig i ditt liv, betydde jeg ingenting?

Jeg sitter å tenker tilbake, innser nå at vi har to oppfatninger av samme venninneforhold. Plutselig så føler jeg meg så ubetydelig, mye mer enn jeg noen gang har følt meg. Hadde jeg noen ekte venner i det hele tatt. Ble jeg egentlig likt. Alt jeg trodde var sant ble visket ut og nå sitter jeg her bare igjen med et stor spørsmålstegn.
Var alt bare fake.

-

De siste dagene har en av min beste venner fra barndommen laget seg en blogg (som jeg leser), og mye jeg ikke visste har kommet frem. Vi var jo barn og snakket ikke om slike vanskelige ting og særlig ikke på 80/90-tallet, men at jeg ikke en gang regnes med i historien hennes smertes noe helt forferdelig. 
Hun var min beste venninne og regnes så absolutt med i min historie.
Jeg trodde vi var en gjeng på fire, men dere var en gjeng på tre...

 

-Takk og hei leverpostei.

Ekkel..

Sitter her å stirrer ut av vinduet, regnet trommer mot ruten og det er så grått og trist at lyset må inne. 
Varm kaffe i koppen og en kropp som skriker etter hvile og pleie, hodet dundrer og øynene værker. Radion spiller i bakgrunnen og huset er så stille som det kan bli. Vofsen sover, mannen med stor M sover, lillen (som er blitt veldig stor nå) sitter å spiller. Det er bare meg nå, meg og tankene. De vonde tankene, stresset og selvhatet. 
Jeg er min værste fiende, virkelig altså.

Etter all jobb jeg har holdt på med i fire år, så måtte det rakne for meg, helt og holdent. Sakte men sikkert så gikk det bare nedover, selvhatet og forakten bare steg og steg. Jeg fatter ikke hvordan det kunne gå så galt. 
Nå sitter jeg her så etter ett år med bare tullball og hmm 15kg mer enn hva jeg har lyst til å veie. Nå er kanskje kravet mitt litt vel høyt og litt for mye, meeeen ja etter det JEG har lyst til å veie så er det 15kg for mye.

Jeg hater meg selv, jeg hater at jeg ikke er sterk nok, jeg hater at jeg ikke får til noen ting. Føler meg feit, stygg og ekkel. 

JEG BLIR SÅ KVALM.

Jeg vil ikke spise, vil ikke bli sulten mer, vil ikke "trøstespise" (får jo ikke ut frustrasjonen over meg selv på noen annen måte), hvorfor kan jeg ikke få lov til å bare la være å spise. Jeg blir kvalm. BLÆ...
Føler meg fanget i en ond sirkel av tanker og frustrasjon, jeg har ingen måte å få det ut, få det bort. Jeg vet bare en måte å stilne alle tankene på for en liten stund, men jeg vil ikke. 
Jeg vil være "tynn", jeg vil være normal og ut av denne onde og vonde sirkelen jeg har havnet i.

SKRIIIIIIIIIIK

 

 

-Takk og hei leverpostei.

Kommer sterkere tilbake..

Sitter her ser på det blanke arket. Føler at hjernen er helt blank, men samtidig så er det altfor fult der. Vil jeg dette, dra alt frem igjen. Det har jo vært så uendelig deilig å bare stikke hodet i sanden. 
Men jeg gråter av ALT, er så utrolig lei meg, sint og irritert. 
Det gjør vondt. 

Tar jeg ikke noen rette steg nå så kommer ikke dette til å ende så veldig bra. 
Det er allerede noen dager som er ganske så ille, kjenner jeg får panikkangst og får nesten ikke puste. Kjennes ut som noen har slått meg hardt i magen så jeg mister pusten. 

Jeg føler meg liksom så lite verdt, føler meg så utrolig mislykket. En så ekkel og stygg person. 
Jeg kjenner meg så kvalm, ser meg i speilet og jeg har bare lyst til å spy.

Jeg blir så lei meg, så utrolig trist. 
Det er mye som surrer rundt i hodet nå, jeg føler at jeg ikke fortjener å bli elsket. Så at foreldrene mine og broren min behandler meg på den måten, det forstår jeg. Hvorfor skal de like meg, hvorfor skal de behandle meg som om jeg var verdt noe. 
Jeg er da ikke det...?
Jeg blir lei meg, men spiser det i meg. Finner meg i det, for jeg er jo bare ett null, en ingenting.

Ikke sant..?

Jeg er så redd..

Alt bare raser foran øynene min, det føles nå slik akkurat nå. 
Jeg ville så utrolig gjerne være tynn og pen..
Jeg ser meg nå og jeg ser bare feil, helt feil, jeg har feilet. Tynn er jeg ikke, hverken spesiell eller pen lenger. 
Jeg er så redd for at jeg ikke får det tilbake igjen, redd for at jeg blir feit og stygg atter en gang, at alle skal le av meg og snakke om meg bak ryggen min.
Hvordan kan jeg da ta igjen på de som alltid har vært stygge mot meg, de som ikke trodde på meg, de som så ned på meg og fortalte meg hvor dårlig, svak og elendig jeg var. 
De som mente at jeg var mindre verdt bare fordi jeg var feit. 
Jeg vil vise de at jeg kan, at jeg ikke ER dårligere enn de.

Noen dager føler jeg meg så innmari håpløs, så utrolig fortapt. 
Jeg er i en uendelig dårlig spiral som snurrer og snurrer rundt, jeg vet ikke hvordan jeg hopper av. Det er så skummelt og kanskje jeg bare feiler igjen.
Men som jeg alltid har gjort hele livet er at jeg alltid reiser meg opp igjen, jeg faller og faller, men den som gir seg er en dritt..

Men nå er jeg så uendelig redd..



 

Atter en gang..

Da jeg endelig var ferdig, nådd målet og alt var bare i sin skjønneste orden, jeg følte meg så utrolig fortapt. 
Men jeg må innrømme at jeg føler meg mer fortapt nå. Hva skjer, hva gjør jeg nå, hva i alle dager har jeg bedrevet med. 
Begeret som holdt meg gående bare rant over og jeg bare rant vekk med. Alt av kontroll og selvdisiplin forsvant ut av huset og jeg skjønte ikke en gang at det skjedde. 

Nå står jeg her igjen og atter en gang i livet så er målet å gå ned i vekt. Jeg er så utrolig lei. 
Stahet og kontroll må tilbake, må legge en plan og komme meg gjennom første dag. 
Realiteten bare slår innover meg, så hardt at jeg mister pusten.
Målet føles helt uoppnåelig, kanskje jeg er dømt til å være feit hele livet. Kanskje det er min skjebne at jeg så føle meg så ekkel og stygg?

Jeg vet at jeg må iallfall prøve. 
Den som gir seg er en dritt. 
(Jeg føler meg som en skikkelig dritt, men jeg er det ikke.) Jeg skal vise de at jeg kan. 

Akkurat nå, her jeg sitter er jeg så uendelig lei meg...

Det gjør så vondt, alt sammen..

Mislykket, feit og stygg..

Jeg vet ingenting lenger, jeg vet hverken opp eller ned på meg selv. Det har ikke vært mer kaos i hodet mitt enn det er nå. Jeg orker ikke mer, det er slitsom. Jeg er SÅ sliten, trøtt og utrolig lei av meg selv. 

Jeg er lei av å føle det slikt. 

Hva skal jeg gjøre?

Jeg var så stolt av meg selv, første gang i hele mitt liv. Jeg hadde kontroll, jeg lot ikke følelsene ta overhånd å styre meg. 
Jeg hadde kontroll, jeg vil ha kontroll NÅ.

Jeg må gjenfinne denne kontrollen på en eller annen måte, jeg bare MÅ. Jeg kan ikke gå rundt å ha det så vondt som jeg har det nå, kroppen min orker ikke mer. 
Jeg må grave dypt, finne styrken jeg en gang hadde. 
Finne kontrollen.

Hvor ble du av, hvor finner jeg deg igjen?

Jeg orker ikke mer nå..

Ting gjør så vondt. 

Kroppen skriker i smerte samtidig med hodet. Både psykisk og fysisk gjør vondt, skikkelig vondt. 
De fleste dagene vet jeg egentlig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet ingenting lenger og er så utrolig forvirret og fortvilt. 
Noen dager når jeg står opp vet jeg nesten ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom den. 

Så jeg gjør den store tabben, den største, jeg føler bare jeg gir opp og gir etter. 
Gjemmer meg vekk slik jeg kan, det jeg vet har fungert. 

JEG BARE ØDELEGGER ALT. 

JEG ER SÅ J.. MISSLYKKET. ( jeg vet det)

(jeg kan fikse det, jeg vet det, jeg MÅ)

Kanskje på tide å tenke litt på meg selv også, uansett hvor vondt det gjør, for jeg må gjøre om det jeg har ødelagt til nå. 

JEG MÅ.

Hvorfor..?

Jeg trodde virkelig det skulle bli annerledes, trodde at den følelsen om endelig å føle seg bra nok skulle vare. 

Jeg hadde fått til noe til 100% for en gang skyld, jeg følte meg så stolt, så fornøyd med meg selv. Jeg hadde klart det, endelig...

Så får jeg høre at jeg er FOR tynn, hva er det for noe liksom. Det stemmer ikke, det ser ikke jeg. Jeg er jo fortsatt oppblåst og stinn mage, er ikke for tynn da. Nei, nei, NEI. 

Så reisen for å legge på seg begynte og alle tankene i hodet ble helt tullete, for hver kilo som kommer på blir det bare verre og verre. Jeg føler meg i en forvirret tilstand, ingenting stemmer og jeg passer liksom ikke helt inn. Tankene lager kaos og jeg føler meg bare tykkere og tykkere, kontrollen er borte og jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

For NÅ er jeg "tykk" og hva skal jeg gjøre, slutte å spise? Hvordan får jeg kontroll igjen. Jeg har mistet alt og føler at jeg har gått meg helt vill.

Jeg er feit og får ikke til å gå ned. Jeg vil bare føle meg fornøyd med meg selv. Vil bare få tilbake DEN følelsen. 

Jeg vil gråte, skrike og rive av meg håret. 

Hjelp...



 

 

Jeg må være sterk.

Sterk.

Nå er det virkelig min tur til å ta meg sammen å være sterk. Det er min tur til å ta ansvar å ta vare på alle min nærmeste. 
Jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal få endene til å møtes. 
Jeg er SÅ sliten. 

Vekkerklokken ringer og klokken er fem, det er på tide å stå opp. Ut å lufte hunden, lage frokost til hunden og meg så er det en time med bare meg. Stillhet og ingen krav, en time å bare være. Trenger ikke å være sterk eller fikse ting og stå til tjeneste. 

Så begynner dagen...

Da jeg våkner kjenner jeg allerede hvor sliten jeg. 
Hvorfor?
Hvor ble det av energien som liksom skal være der, den lille som jeg dro uendelig mye. Alt er borte og nå er det så ille at å bare stå opp er vondt. Jeg kjemper meg gjennom dagen mens den dårlige samvittigheten tar å river i meg, nei det ble ikke vasket klær i dag heller og de nyvaskede og tørre klærne ligger i en haug i kurven. Jeg skjemmes over at ting ikke blir gjort, jeg orker bare ikke. 

Men før lørdagen er omme denne uker skal huset skinne, klesvasken borte og alt på stell. 
Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal få det til.

....

Men jeg må være sterk.
Så enda en dag plukker jeg meg opp og tar meg sammen så at denne dagen også blir gjennomført.

 

Nytt år og gammelt hodebry..

Nytt år og gammelt hodebry.

Har lyst til å ta fatt på det nye året med nytt mot og ny giv, men det gamle tankene hjemsøker meg og jeg vet ikke lenger om jeg er sterk nok..
Kanskje det bare er meg som har så utrolig dårlig tro på meg selv, kanskje det er bare meg som føler at jeg konstant er mislykket og ikke får til noen ting. Mulig jeg må sette meg litt utenfor meg selv, tro på MEG og stole på at jeg kan takle ting som kommer kastet på meg. 
Tro at jeg er sterk. 

Tro på at jeg får det til. Tro på meg selv. Tro at jeg er sterk. 

For jeg har vel bevist det for meg selv at jeg egentlig er det. Så hvorfor driver jeg å ødelegger for meg selv?
Hvorfor er jeg så selvdestruktiv?

Ny dag i dag, vær bestemt, vær sterk. Start NÅ!

 

-Over og ut kaffegrut.
 

Selvdestruktiv..

Sitter her på kjøkkenet, hører på julemusikk på radioen mens jeg drikker en kopp islatte jeg har laget meg.
Det kunne vært så utrolig koselig og hadde ting vært annerledes så hadde dette vært en utrolig koselig stund, noe jeg søker og ønsker. 
Problemt mitt er at jeg er så utrolig selvdestruktiv, jeg vil meg så vondt. Det MÅ være det. 
Jeg orker ikke alt det vonde mer, jeg vil bare glemme og eneste måten jeg vet å gjemme meg vekk med er å være helt selvdestruktiv. 
Det må jo bare være det..?

Ingenting går slik jeg vil.

Jeg føler jeg ikke har noen kontroll. 
Det er så høylytt i hodet og jeg bare gir etter, jeg orker ikke mer. 
Jeg orker ikke å kjempe i mot. 
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for noe mer. 

Jeg orker ikke å ha det slik mer. 

NEI. 

Nå MÅ det stoppe, nå må jeg stoppe dette. Være sterk og begynne å se hva som er virkelig, komme meg ut av bomullsbobla mi og leve livet. Jeg lever ikke nå, jeg bare kjemper så inderlig med å holde hodet over vannet. 
Men jeg drukner, jeg drukner noe helt utrolig mye.

Jeg må røre rundt, kan ikke ha de samme rutinene. Få opp øynene, se at jeg har vært svak. Reise meg opp å gå videre. 
Jeg har jo bare ett liv, skal jeg virkelig leve slik da??

Nei det vil jeg ikke. 

I morgen starter de nye rutinene, de MÅ det.  
Jeg MÅ innse hva jeg får til og ikke klarer lenger. For jeg klarer ikke lenger det jeg klarte før. Jeg er SYK og det må jeg bare innse. 

 

JEG ER SÅ REDD...



 

 

Jeg er så sliten.

Hvorfor blir det slik?

Jeg forstår liksom ikke hva jeg tenker med. Kanskje ingenting, bare stikker hodet i sanden og i stedet for å tenke på det som skal tenkes og bør tenkes på så tenker jeg på mat, hvordan få bort smerten, rastløsheten. Hvordan beviser jeg for omverdenen at jeg ikke duger at jeg er mislykket.

Jeg sitter her med stor angst, jeg har nok lagt på meg, jeg blir nok ikke fornøyd hvis jeg går på vekten tvert i mot tror jeg kommer til å falle helt sammen. Ikke visst jeg at livet skulle være så j.. hardt. Ikke visste jeg at det bare er å kjempe, ikke gi etter for sorgen og redselen. 
 

Jeg er SÅ redd, hjelp meg og takle dette. Jeg vil ikke lenger spise meg i "godt" humør, jeg vil leve slik jeg vet at jeg MÅ leve. Jeg vil ikke være redd for alt. Jeg orker ikke mer, jeg vil være STERK.

Jeg føler meg så UTROLIG svak. 

Jeg vil ikke bli tykk. 
Hvorfor i alle dager gjemmer jeg meg da bare vekk og gjør ting som absolutt ikke er bra for meg. 
Jeg vil ikke tenke på det som er uvisst og totalt vettskremmende så det er bedre å tenke på mat, fokuset blir så sterkt og jeg orker liksom ikke å kjempe i mot.

Jeg er så SLITEN nå.

Jeg vil, men får ikke til..

Trodde jeg var sterkere, men jeg føler meg så langt fra sterk som det går.
Hvorfor skal det være så vanskelig, hvorfor?

Jeg har bestemt meg når jeg går å legger meg at i morgen blir en bedre dag, i morgen skal det gå så mye bedre. Men jeg står opp og får det ikke til, ikke slik JEG vil. Er ikke viljen sterk nok eller er det bare jeg som ikke vil nok. 

Det jeg ikke vil er å bli tjukk igjen, jeg er så utrolig livredd for det. Men jeg tror kroppen skriker etter næring, ett eller annet, men jeg vil ikke høre. Jeg vil ikke ha næring, jeg vil bare gå ned. Det blir jo ikke slik når man ikke er sterk nok.
Sulten tar helt overhånd, hodet får ikke bestemme denne gangen heller. For å være helt ærlig vil jeg at hodet skal bestemme, ikke kroppen. Det er min hemmelighet, den er min og bare min. Jeg vil ikke bli sulten, jeg vil ikke spise mat. 
Jeg vil være TYNN.

Svak!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.. 
Stresset og slitenheten tar helt overhånd og jeg klarer ikke å henge med eller takle dette noe bra. Jeg vil og får det ikke til.. Jeg vil noe jeg ikke burde ville, jeg får ikke til noen verdens ting, hverken det ene eller det andre. 

Jeg ser meg i speilet og ser noe helt grusomt noe fett, stort og noe skikkelig ekkelt. 
Jeg ser fettet legger seg på kroppen, jeg ser det, jeg ser at jeg eser ut. Jeg vil ikke spise mer, jeg vil spise bort alt.
Jeg vil og vil ikke, jeg blir kvalm av meg selv.

Jeg får ikke til noen ting. 
Ikke å sulte meg tynn en gang.

Jeg er så f.. svak.

Jeg skriker innvendig. 
Jeg er så..

Jeg er ikke så sikker på at det ser slik ut lenger, jeg ser den i speilet og er sikker på at slik er det NÅ...

Jeg er en stor FEIL..

 

 

BLÆ..

Jeg vil bare skrike høyt, kaste ting rundt meg og få et skikkelig raseriutbrudd. 
All frustrasjon sitter i kroppen og tankene skriker og håner meg, de rett og slett ler rått av meg. 

DU DIN STYGGE, FEITE KU.
Herregud seg hvor mye du har lagt på deg, FEITA....

 

Jeg blir kvalm, jeg vil ikke mer, jeg orker ikke. Hvorfor kan jeg ikke bare kaste opp all mat, alt jeg har spist.
Alt som har vært stress...
Æsj, hvor ekkel jeg er!

Redd..

Herregud jeg er redd.

Alle mine misstanker, redsler og følelser har i bunn og grunn vært litt rette. For et år siden ble jeg lagt under kniven for å prøve å drenere to store cyster jeg har i hjernen, de er så store at hypofysen er flatklemt og sluttet å virke, hjernen blir skjøvet nedover til høyre side. Det jeg har fått høre etter operasjonen er at den var vellykket og minsket noe i størrelse og muligens at mine symptomer som mye smerter i hodet ikke kunne komme fra cysten..

Jeg var jo på en ny MR for en uke siden og der kom sjokk nyheten (for meg i allefall) at de har fylt seg opp igjen og er uendret siden første MR da de oppdaget disse cystene i hodet. 

Hva skjer liksom, hvorfor, så tidlig?

Jeg sliter litt for jeg ønsker ikke å legges under kniven en gang til, jeg er redd og liker ikke helt det som skjer. Det var jo fryktelig tidlig at den ble like stor igjen, hva har skjedd med drenet liksom?
Mange spørsmål som farer rundt i hodet, mange tanker og plutselig brer frykten seg over meg. 
Er det ikke nok nå?

Kan det ikke bare være litt nok akkurat nå?



-Takk og hei leverpostei.

 

Bare skitprat..

Kjenner at panikken driver å tirrer litt bak i hodet det, IKKE NÅ IGJEN?
Å slik går liksom dagene.. Jeg føler meg som ei gammel dame som er super opptatt av hva som skjer ned i do.. Men når du sliter med forstoppelse og du vet hvor sterke smerter du kan ende opp med, bare etter noen få dager, så får man jo små panikk og blir som ei gammal dame da.

Så da sitter jeg her søndag morgen med panikken i magen (noe som absolutt ikke gjør det hele noe bedre) og heller innpå varm kaffe, men i dag hjelper jo ingenting..grrrr..
Merkelig det hele, denne uken har jeg nemlig vært superflink med masse grønnsaker, prøvd å spise variert og gått tur hver dag (slik jeg har fått beskjed om). Da når jeg er "flink" så går alt bare i stå og jeg sitter her da, livredd for smertene som kommer hvis jeg ikke kommer meg på do. 
Ååååh, det hele er jo så håpløst..

Jeg kjenner jeg er grådig lei av denne magen nå, smerter og luft og forstoppelse. Visse dager går jeg jo rundt å ser ut som en ballong også, hipp hurra for sensitive mager og ikke tåler en dritt. 
Lyst til å trosse alt, spise ting jeg vet jeg ikke tåler, bare drite i deg. Smerter og forstoppelse kommer jo allikevel.. Jeg tør ikke, jeg er vel for pinglete kanskje, eller rett og slett ikke har lyst til å havne på sykehuset IGJEN...

Ja slik ser altså denne regnfulle og stille søndagsmorgenen ut da.
Nei, nå tar jeg med meg vannet mitt, lar kaffen være og går med strikketøyet ut i godstolen å ser litt tv. 
Det er ikke så mye annet som nytter allikevel akkurat nå.

BLÆ.



 

Ekte kjærlighet.

Halv åtte er klokken og det er fortsatt stupmørkt ute, kan trygt si at nå er det høst og vinteren er vel ikke langt unna.
Det er lørdag morgen og helt stille i hele huset, det eneste jeg kan høre er kjøleskapet som durer og vinden som uler lett utenfor vinduet. Det er ganske deilig bare å sitte her i stillheten. Det føles som om alt ligger å sover, stille og rolig, ingen bekymringer akkurat nå. 
Snart så våkner alle til liv og dagen kan begynne, men akkurat NÅ eksisterer bare jeg. 

Ja det føles nå litt slik. 

Når det er som mørkest inne i hodet glemmer man litt hvor mye vakkert livet har å by på, det er så inderlig mye. De små og de store tingene, men jeg liker de små tingen som nå mannen med stor M ser på meg med de vakre øynene sine og sier at jeg er vakker og at han elsker meg. Hjertet hopper i brystet på meg og jeg kjenner hvor utrolig heldig jeg er. 
Jeg har verdens beste familie, det skal være sikkert og visst. Jeg er så heldig som får oppleve all den kjærligheten jeg gjør. Livet kaster prøvelser på deg i hytt og pine, men når jeg har så mye kjærlighet som jeg har. Jeg kan ikke annet enn å være lykkelig for jeg er så utrolig heldig.

Snart så blir vår lille familie på tre til fire, en liten firbent søting skal komme å få bo hos oss. En søtnos med fire ben, en liten krølltopp.
Vi blir til fire og kanskje det er slik det blir fremover også, det er det ingen som vet akkurat nå. Så lenge jeg får leve i en slik kjærlighetsrus som jeg gjør så er det godt nok for meg, det er faktisk mye mer enn jeg hadde trodd en gang i tiden, det er faktisk mye mer enn hva jeg har følt at jeg har fortjent, trodd at JEG kunne få.

TAKK.



 

-Over og ut kaffegrut.
 

Ikke vær..

Ikke vær redd, men modig.
Ikke vær trist, men glad.
Ikke bekymr deg, tenk positivt.
Ikke vær svak, men sterk.

 

Ikke vis at du er et menneske med både følelser og svakheter. Tenk positivt og vær sterk!
Noen ganger orker iallfall jeg ikke å være "frøken" sterk og positiv, bare noen ganger så er det godt å kjenne på det vonde og ta til seg av det livet har å by på. Livet er ikke bare oppoverbakker og noen ganger er livet rett og slett ganske skummelt.
Den feilen jeg gjør er jo å ikke kjenne i det hele tatt, jeg blir så redd at jeg gjemmer meg i "hullet" mitt. Vil ikke føle i det hele tatt. 
Jeg prøver i dag å ikke gjemme meg ned i hullet mitt, jeg velger å sette meg her og prøve å være her og nå.
Jeg prøver så godt jeg kan. 

Jeg blir så sliten av å ha en evig diskusjon med meg selv om mat og stenge meg helt av. 
Jeg er sliten av å ikke vite noen ting, jeg er SÅ sliten av en kropp som skriker av smerter her og der. Jeg er SÅ utrolig sliten. 
I tillegg så kriger jeg meg hodet for det er så lett for hodet å vinne når kroppen er så veldig sliten. 

Jeg er så sliten.

 



-Over og ut kaffegrut.

Jeg hater mat...

Jeg er så utrolig lei av at følelsene min skal styre over meg, over de fornuftige tankene som faktisk fortsatt finnes der inne i hodet.
Jeg blir helt overveldet av alt som livet kaster mot meg, er det ikke det ene så er det noe annet. Kan det ikke bare være litt stille og fredelig en liten stund, bare en bitteliten stund. Jeg har så lyst til å takle ting bedre, ikke ty til min gamle forsvarsmekanisme og "gjemme" meg vekk.
Jeg vil være "sterk".

Er så utrolig lei av mat, lei av at jeg ikke kan ha et normalt forhold til noe jeg er totalt avhengig av. Jeg vil ikke så lange perioder uten å spise nesten noen ting (føle meg stolt og "flink"), lei av at når livet blir for overveldende og kroppen så "utsultet" at jeg tyr til å spise mer enn hva jeg hadde tenkt. Jeg er SÅ redd for vekta på badet, jeg er så utrolig redd for å gå opp i vekt. Det fyller hele mitt hodet, noen dager bråker det så mye der inne at jeg ikke klarer å høre noen ting annet og når kvelden kommer og det fortsatt ikke er still, ja hva gjør jeg da.. Litt ekstra nøtter, litt ekstra banan, litt mer av det og det. Magen skriker etter mat hele dagen, jeg vil ikke høre, men når kvelden kommer og hodet er så sliten... Nei jeg orker ikke mer..

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte. 
Jeg har bare lyst til å skrike, rive meg i håret, kaste opp og kaste ALL mat som er min. 
Ikke spise mer.
JEG HATER MAT.



-Takk og hei leverpostei.

 

Jeg vil bare spy..

Hvorfor er det så forferdelig vanskelig?

Følelser, mat og selvbildet.

Hvorfor skal det være så forbasket vanskelig å godta seg selv akkurat slik du er, slik du ser ut eller om du er litt stille eller ikke. Hvorfor skal ALLE andres tanker og meninger bestemme hvordan vi har det. 
Hvordan jeg har det!

Jeg er så lei.
Lei av mat, lei av stress, rett og slett en smule lei av meg selv.

Jeg spyr.
Det er det jeg har mest lyst til nå. Spy opp alt, spy ut hele meg, kanskje det blir bedre da?

BLÆ.



(jeg er nok ganske sikker på at jeg ER personen i speilet og ikke den som står der...?)

Lille Molly.

Om litt under to uker kommer denne herlige og skjønne hunden hjem til oss. 
Vi bare venter og venter, teller dager og har masse sommerfugler i magen.
 

Snart skal du komme hjem til oss lille Molly, vi gleder oss slik.



 

Grøss og gru..

Da var det igjen på tide med litt magevondt (kjenner jeg ikke takler dette så bra).
Sliten jeg, lei og lei meg.

I dag skal jeg enn en gang på MR av hodet, nå er det jo over et halv år siden jeg var på sjekk etter hjerneoperasjonen. Ikke mye har blitt bedre, fått nye vondter og går generelt rundt med hodepine dagen lang. Har til og med fått meg litt ekstra ben i pannen..
Nå er det sjekk for å se om det har blitt bedre eller verre der inne..

Jeg vet at jeg ikke får noen svar i dag, men det er fortsatt en vond klump i magen som gnager noe helt forferdelig...

Jeg gruer meg.



-Takk og hei leverpostei.

Ut av dvalen..

Jeg har blitt en huleboer, tror jeg. 
Føles som om jeg har gått i hi og nekter å stå opp fra dvalen igjen..

Det er så utrolig vanskelig alt sammen, vanskelig å bearbeide alt, takle det rett og slett. Jammen er det mye enklere å bare gå i hi og forsvinne litt, late som ingenting er som det er. Late som jeg ikke er så forvirret og redd som jeg er.
Hallo verden er du der ute?

Det som er det dummeste med å gå i hi er vel at stresset i hodet ikke forsvinner, stresset i kroppen bare plager meg og gjør vondt. Uansett om jeg velger å takle og bearbeide alt sammen så er stresset der, jeg klarer ikke å gjemme meg for mitt indre stress. 
Alikevel så velger jeg å forsvinne, gå i hi, gjemme hodet i sanden. 
Det blir jo ikke noe bedre av det. 

Jeg venter bare på stormen som kommer skyllende over meg, jeg bare venter på at jeg faller ned av stupet jeg står på.
Jeg vil ikke falle eller bli tatt av stormen.
Jeg velger å titte litt frem fra hulen og tja kanskje komme tilbake til den vonde, smertefulle og forvirrende verdenen jeg egentlig lever i.

Gjemmer jeg meg for alt det vonde, smertefulle og forvirrende så gjemmer jeg meg også for alt det gode. 
For ja det er jo faktisk masse fantastiske ting som er på gang også, midt oppe i det lille kaoset mitt. 

Jeg MÅ velge å ta tak i livet og ta vare på redningsvest, alt sikkerhetsutstyr som er nødvendig og komme tilbake til virkeligheten.

Det er på tide å gå ut i krigen og kjempe for ALT det gode livet har å by på.

 

 

Krangler med fornuften.

Magen krangler, hodet krangler og ikke minst formen krangler...

Det jeg syns nesten er det tyngste er hvor vanskelig det er med hodet, fornuften krangler veldig med ordene som kverner der inne i hjernen. De ikke helt fornuftige tanke, de destruktive, de som rett og slett vil knekke og ødelegge meg helt.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre lenger.
Det er så lett å følge de vonde tankene særlig når matlysten stinker og magen krangler som bare det. Det er så lett å la være å spise når man blir kvalm av maten. Noe stemmer ikke der inne i magen og når magen er trass er det bare så lett og deilig å høre på hodet. 
 

IKKE SPIS, DU BLIR BARE FEIT.
DU ER JO ALLERDE BLITT SÅ FEIT..



 

Forvirret..

Et resultat, to helt forskjellige svar.

ER det rart at jeg blir forvirret og sitter med en veldig vond klump i magen. Jeg er rett og slett fortvilt her jeg sitter.. Kunne det være så innmari vanskelig å bare dobbeltsjekke det, ikke bare avfeie det noen andre er ganske sikre på. Bare for å stilne de vonde tankene, de forvirrede og paniske tankene.
Tenk om det er noe alvorlig slik de hintet til og så ligger det der for at hun bare mente at det var noe annet. 
To HELT forskjellige svar og jeg vet ikke hva jeg skal tro, jeg vet ikke om jeg skal være glad eller redd.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er så utrolig forvirret og engstelig...

Venter..

..ooog venter. Tiden kunne ikke ha gått tregere, tiden bare snegler seg av gårde mens jeg går rundt her små stresset og engstelig.
Kan man ikke bare få beskjed, NÅ. 
Det er jo rene torturen å la folk gå slik å bare vente.

Kun en uke er gått, men det kjennes rett og slett som en måned eller kanskje to..

Det knyter seg i magen, jeg vil ikke tenke det værste. Jeg skal ikke krisemaksimere det hele, det blir jo nesten for dumt og for slemt mot meg selv. Det er en vondt klump i magen jeg ikke vil kjenne på. Jeg kan ikke. Jeg må bare innrømme at redselen tar litt overhånd innimellom og jeg må ta meg sammen så jeg ikke knekker sammen helt.

Jeg er redd, engstelig og innimellom så tar tankene helt av.

Det er bare å vente..



 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017
milkysverden

milkysverden

36, Våler i Østfold

Jeg er ei jente fra østlandet som har bodd i det store utland i en liten periode, men nå er jeg tilbake og flyttet til bondelandet. Har mann som pendler til utlandet, liten stor gutt og en moppeliknende hund. Jeg har en kunstnerisk sjel, og elsker å drive med slike ting pluss at jeg har en stor kjærlighet til foto. Derfor kommer nok bloggen min å inneholde forskjellig ting. Om mitt daglige liv i det store utland, om hverdagen som psykisk syk og leve med en spiseforstyrrelse, så litt om ting jeg lager, maler og mine kjære fotografier.

leser bloggen nå.





Kategorier

Arkiv

Lenker