Ny dag..

Ny dag igjen..

Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne dagen? Det første jeg tenker på er vekt og mat, jeg er livredd for å gå opp i vekt, helt fra meg redd og jeg skulle ønske at tankene ikke gitt dit dem gikk, skal jeg la være å spise i dag? 
Jeg blir så sint på meg selv for hvor vanskelig kan det egentlig være å bare tenke en annen tanke, la være å tenke, være fornøyd med den jeg er?
Jeg har levd slik siden jeg var liten, jeg har følt dette så lenge jeg kan huske, hvordan kan man endre tankene når de tankene alltid har vært der? Det er jammen ikke lett for samtidig må jeg endre synet på hele meg, på hele min virkelighet.
For den virkeligheten jeg har vokst opp i, det som er fakta for meg og alltid har vært fakta er at jeg ikke er bra nok, at tynn er lik perfekt… At den personen jeg er aldri noen gang vært bra nok til den dagen da jeg var voksen, undervektig og tynn.. Den dagen da jeg fikk komplimenter for første gang i mitt liv av mine foreldre, den dagen da de la merke til meg, den dagen jeg fikk mer oppmerksomhet enn bare når de trengte noe selv.

Det er ikke slik lenger, jeg har gått opp femten kilo fra undervektig og nå er jeg typ usynlig igjen, jeg er bare god nok igjen når de trenger noe.
Jeg er såå mislykket.

Jeg vet det..


-Takk og hei leverpostei.

Stå i mot..

Jeg er så sint og skuffet på meg selv, kjenner at alle de vonde følelsene bobler rett der under overflaten. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for alt føles så stort som et mega fjell som jeg skal bestige og jeg så utrolig liten, bitte liten som en maur og nå skal jeg tråkke opp en egen sti opp dette fjellet som ingen andre har gått. Jeg klarer rett og slett ikke å takle mine følelser, alle de voldsomme tankene som kommer kastende på meg når jeg minst og mest venter det. Det går så utrolig vondt. Det eneste jeg vet er hvordan man unngår dem og nå skal jeg liksom gjøre rett, ikke gjemme meg, ikke synke ned i gjørma, hverken la være å spise og takle at jeg må spise. Takle at jeg ikke kan gjemme meg vekk og gi opp når alt blir så utrolig vondt, så vondt at jeg nesten ikke holder ut.
Det er da jeg ikke skal gi opp.

Jeg orker ikke mer av dette, nye dager, nye kvelder, mer mat… Enda mer angst, jeg kommer ikke til å lykkes med det jeg vil om jeg fortsetter med dette. Jeg vil lykkes denne gangen og denne gangen for MIN del.
Jeg må bare få hode ut av gjørma og ta en dag av gangen, en time, ett minutt om gangen.
Jeg vil stå i mot..

-Over og ut kaffegrut.

Kaos..

Alt er bare kaos..

 Feit, tjukk, stygg, ekkel, beskjeden, stille, mislykket, får ikke til noen ting, totalt ubrukelig og ikke minst syns bare synd på deg selv.
Helt og totalt mislykket.
Får ikke til en liten ting en gagn.

PATETISK

FEIT

EKKEL


-Over og ut kaffegrut.

Våkne opp..

Ja så var det den berømte tirsdagen igjen, dommedag, drittdag og innimellom lykkedag.
Nå er det lenge siden jeg orket å tråkke opp på vekten, jeg bare rett og slett bare stukket hodet ned i sanden og innbilt meg at det er jo sommerferie, da er jo alt lov… Jeg vet ikke hvor jeg har det fra og at jeg kan holde på slik, jeg er jo totalt ustabil og alt av kontroll er jo ute å kjører. Det gjør vondt innerst inne i hjertet og selvtilliten er helt på bånn og jeg prøver alt for å ikke tenke på det, kjenne og være til stedet. Jeg bare gjemmer meg vekk, helt vekk..

Nå prøver jeg virkelig å komme meg til overflaten igjen, få puste litt og ja jeg må kjenne på det som er vondt. Jeg må være til stede å spise, kjenne og takle alt som er rundt meg. Jeg kan ikke lenger bare forsvinne og late som jeg er usynlig å dermed skjer ingenting. Realiteten er at jeg har lagt på meg en kilo på to uker, ja vekten viser en kilo opp og nå skal jeg stå her på to føtter og møte dagen  uten at jeg knekker helt sammen, at jeg ikke begynner å tulle med alt som heter mat og måltider igjen.
Mat er tydeligvis ikke fienden. Jeg må virkelig kjempe mot alt hodet skriker til meg å kjempe videre, spise, spise det jeg skal og møte følelsene uten at jeg skal gjemme meg vekk og ikke kjenne noen ting.

Jeg må faktisk takle at jeg har mer enn en kilo mer denne måneden og at jeg er feit…

Jeg må bare takle det..

-Over og ut kaffegrut.

Bare skam deg..

Jeg eksisterer bare litt… For det meste går dagen med på å tenke på mat, tenke på kalorier, dømme meg selv og hate at jeg spiser mat. Jeg hater virkelig meg selv og for hver bit av noe som kan tenkes å være en kalori hater jeg meg selv enda litt mer. Jeg kan se hver kalori legge seg på meg, jeg bare ser at jeg eser ut og blir feit igjen.
Jeg er så svak, så ekkel og feit.

Jeg hater meg selv, jeg hater tankene mine og jeg hater at dagene mine skal bare dreie seg om mat. Jeg hater mat og jeg hater meg selv. Jeg har bare så lyst til å få et litt bedre forhold til mat, en dag der jeg ikke bare kun tenker på hva jeg skal spise, om jeg skal spise, hvor mange kalorier var det i dette og ender som regel opp på kvelden helt oppgitt av meg selv og utslitt. Jeg er bare helt utrolig lei og bare tenker at drit i alt, drit i deg selv og du er jo så feit fra før av at du kan like godt bare ha det slik. Ha det vondt og kjenn skammen som brer seg i hele kroppen.

Skam deg for at du er så håpløs, patetisk og mislykket.

Bare skam deg.

-Over og ut kaffegrut.

Om jeg stopper..

Om jeg bare stopper å gjemme meg hva vil skje da?

Når følelsene bobler et sted der inne og rastløsheten røsker tak i meg, jeg kjenner den velkjente ubehagelige følelsen som jeg ikke vil kjenne. Når jeg går forbi et speil eller ser nedover kroppen min selv så kommer kvalmen og angsten bare veltende inne i meg og jeg får ikke puste. Når jeg ser noen som er pen, tynn og typ “velykket”. Når all energi er borte og jeg mest av alt bare har lyst til å trene og få bort alle kalorier jeg har pakket i munnen. Når jeg føler meg så utrolig mislykket.

Jeg orker bare ikke å kjenne det.
Kjenne det ubehagelige, smertene som skriker i kroppen og alle følelsene som bare bobler der inne. Jeg vil minst av alt bare la være å føle, la være å kjenne og trykke alt ned. For hva kommer til å skje om jeg bare lar være å stenge det inne, lar være å gjøre noe annet, kjenner på alt som kommer kastende på meg.
HVA SKJER DA?

Det gjør så vondt helt inn til det aller innerste og i hele kroppen, men jeg orker ikke å kjempe lenger for jeg er så utrolig sliten. Jeg kjenner meg som om jeg har blitt tygget opp og spyttet ut igjen, men jeg kjemper videre med å føle meg enda verre for hver eneste dag som går. Det blir bare verre og verre, vondere og vondere, det føles som en ballong som blir blåst opp inne i meg som blir større og større for hver dag som går og snart så sprekker den. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal la være å stenge det inne, fortrenge alt og mest av alt er jeg REDD.
Redd for hva som skjer når jeg lar være, redd for alle følelsene og redd for om jeg ikke kan stoppe å gråte.
Redd for om jeg sitter fast og aldri kommer meg videre, aldri slippe taket og kontrollen.

Bare la det komme..

-Takk og hei leverpostei.

2 dager igjen..

Alle tanker snurrer som en storm inne i hodet og følelsene ligger helt utenpå huden.
Det er bare to dager igjen nå, to dager til jeg skal gifte meg.. Det føles helt uvirkelig. Vi har jo snakket om dette kanskje i ti år eller no, men av mange ulike årsaker har det bare ikke blitt slik og så er det bare plutselig to dager igjen.
Det kiler helt inn i alle kriker og kroker når jeg tenker på det, mitt livs kjærlighet og den beste mannen jeg vet om i hele denne verden skal bli “min”. Han har jo vært “min” i snart 14 år så det blir jo ikke så stor forskjell, men den lille jente drømmen om å gifte meg å være prinsesse for en dag blir nå en realitet, jeg skal gifte meg med min aller aller beste venn og kjæreste. Jeg er nok den heldigste jenta i denne verden, for slik kjenner jeg det for denne mannen er bare helt fantastisk.

Vi hadde planlagt en deilig dag med venner og noe familie, kose oss og bare nyte dagen, ja det var jo drømmen og slik vi ville ha det og planlagt slik. Så kom min mamma med mange bra ideer som hun mente, ja de ville jo betale og jeg følte liksom at jeg ikke hadde noe mer å si. Nesten alle våre planer gikk opp i røyk og mamma fikk det slik hun ville. Jeg har vært så utrolig frustrert og lei meg, jeg føler at enkelt og avslappet liksom ikke er bra nok og at de må vise min bror og han dame at alt skal være så fint. Helt siden jeg var liten har liksom alt måttet se så bra ut på utsiden, ikke miste fasaden og pent skal det være for alle andre for det spiller ingen rolle hvor håpløst det er når ingen andre ser.
Alt jeg vil er å bli godtatt som jeg er og at jeg skal være bra nok, men jeg innser at jeg ikke helt passer inn i det perfekte livet de vil vise alle andre for jeg er kun bra nok når de trenger noe av meg og ellers så er det stille fra den kanten.

Følelsene herjer i kroppen min, jeg er lei meg for at jeg innser at realiteten er som den er og at jeg føler nok en gang at jeg og hvordan jeg er ikke er bra nok i dems øyne. Samtidig gleder jeg meg så utrolig mye til å si ja til mannen med stor M, feire med venner som vi vil ha der og lillen. Jeg prøver så godt jeg kan å legge alle de vonde følelsene og frustrasjonen min på hylla og bare nyte for dette er jo dagen vår. En dag i livet jeg skal gifte meg og jeg har ikke lyst til at de skal ødelegge alle disse fine følelsene jeg har for alt det andre. Jeg vet jeg går på kompromiss med meg selv og hva jeg vil, men jeg er ikke tøff nok til å ta den kampen enda. Jeg er ikke modig nok, men jeg håper en dag at jeg skal bli det for dette gjør altfor vondt.

Du og jeg pusen min, endelig skal vi gi hverandre vårt ja. Jeg gleder meg til et helt liv med deg min fantastiske mann. DU er aller aller best, takk for at jeg får være akkurat den jeg er og at det er bra nok.
Jeg elsker deg av hele mitt hjerte.

-Takk og hei leverpostei.

Kjære noen der ute..

Kjære noen større makter der ut, kanskje det ikke er noen, mange eller bare en.
Hvis det er noen der ute som styrer over noen skjebne, la alt bare gå bra i morgen. Når jeg våkner, går ut av sengen og trår opp på den store stygge. Er det en uke som jeg bare ønsker skulle gå bra så er det denne, jeg trenger det nå.
Kjære noen der ute la meg takle det på en bra måte, la det bli et bra tall, bare la meg ta det bra og tenke på alt det positive som skjer denne uken i stedet. Bare la meg (bare denne gangen) få et positivt resultat…

Jeg vet jeg typ har kontroll over meg selv og min egen skjebne, eller hva som skjer med meg og hva jeg gjør, men allikevel så har jeg ikke kontroll over min kropp. Jeg bare skriker innvending og har mest lyst til å dra meg i håret. Etter sist ukes oppgang som ble en stor krise i mitt hodet har jeg ingen andre tanker i hodet nesten på at denne gangen går det enda dårligere. Jeg tenker hele tiden på hva jeg putter i munnen og har super dårlig samvittighet for alle kalorier som detter ned i min kropp.
Jeg er så stresset.
Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal gjøre av meg, hva jeg skal ta meg til og hvem jeg er lenger. Tårene bare renner i fosser nedover kinnet mitt for at jeg føler meg så utrolig mislykket, jeg har ingen kontroll føles det som for det er liksom tankene som har tatt helt over her. Tatt over alt, tatt over kropp og hjerne og stresset bare bobler innvendig.
Jeg er så utrolig håpløs..

-Vær så snill, la det gå bra i morgen..
Takk og hei leverpostei.

Snurrer rundt og rundt..

Alt bare snurrer rundt inne i hodet mitt, jeg går rundt i ring i huset og vet ikke hva jeg skal ta meg til eller hvor jeg skal gjøre av meg. Det er så rotete over alt, rot inne skuffene og putene ligger ikke riktig på plass, jeg ser noen små hybelkaniner. Jeg har bare lyst til å kaste opp, rive av meg håret og hive ut alt.
Da blir det jo ryddig, ut med alt rotet..
Forsvinner rotet i hodet også?

Jeg har ingen plan og når jeg prøver å sette meg en plan så føles den som å bestige et høyt fjell, jeg føler meg så utrolig mislykket og at jeg liksom ikke får til noen ting. Jeg var liksom den stae jenta som kjempet gjennom smerten uansett hvor vondt det var så skulle jeg få det til. Nå kjennes det bare ut som om alt er bare høye fjell, det gjør vondt og tar all min lille energi å få gjennomført. Tårene renner nedover kinnene og det gjør vondt helt innerst inne for jeg føler meg så utrolig dårlig og svak. Så utrolig svak.

Jeg vet jeg må legge en plan, en liten plan. Jeg kjenner at hvordan dagen går nå fungerer ikke, men det er så lett å bare falle sammen, ikke gjøre noen ting og la stresset få herje. Det er lett, men det er så vondt så da ender det opp med at jeg går rastløs rundt og vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Skal jeg bare gå i skapet å spise noe, roe ned nervene og glemme for en liten stund, alle bare venter på at jeg skal gjøre det, at jeg skal gi etter og vise hvor utrolig svak jeg egentlig er. Bli feit og ekkel igjen, skikkelig feit…
Kan jeg ikke få lov å la være å spise kan jeg vel bare vise alle at jeg er svak å spise opp følelsene mine i stedet..

Det er det siste jeg vil for jeg har bare lyst til å få tankene til å holde kjeft, så kan jeg ikke bare slutte å spise…

I morgen er det en ny dag med nye muligheter og det er på tide å ta frem boken min å skrive planer og matplan igjen, så er det bare å følge den og gjennomføre uansett hvor hardt det kommer til å bli så skal jeg gjennomføre i morgen. En dag av gangen, bare en dag…

-Over og ut kaffegrut.

Tirsdag, huff..

Tirsdag, dommedagen..
Det er jo bare å ta all angsten med seg og så bestige den store stygge, akkurat som jeg hadde på kjenn så viste den ikke det jeg ville i det hele tatt. Mens angsten står å skriker og ler meg langt inn i øret, står jeg der på vekten mens jeg prøver å ta meg sammen. Stenge angsten ute og tenke rasjonelle tanker, angsten vil at jeg skal falle sammen som en klump på gulvet, vil at jeg skal høre etter og knekkes helt.
Jeg puster det jeg kan puste, alle rasjonelle tanker jeg kommer på prøver jeg å si til meg selv mens angsten skriker og skrattler. Puster igjen, jeg må google..
Er det slik at når tante rød er på besøk at man kan gå opp litt i vekt, kan det være det enorme stresset jeg har gått med de siste dagene? Jeg tenker at tanta får ta skylda, jeg kan ikke knekkes nå for dagen i dag er allerede utrolig vanskelig.
Gruppe, avslutning og fika. Spise med andre….

Jeg må få mer ordnings på maten, kanskje kutte ut osten? nei det vet jeg ikke om jeg klarer, mindre ost da.. Mindre smør, kanskje.. Kalorier, kalorier, kalorier, nei jeg blir gal.

Kanskje bare slappe av?

-Takk og hei leverpostei.