Bare ett OK

OK..

Kaoset herjer rundt i hele meg, tankene og følelsene er litt over alt og jeg klarer liksom ikke å sortere hva som er riktig eller hva som er frykten min. Så da var det bra at jeg skulle ned til behandleren min i går, sortere litt, lufte tanker og følelser og forsøke å få ting på riktig plass. Etter et eneste stort kaos i flere dager så var det litt godt å vite at jeg ikke er helt ute å sykler, langt ute på jordet eller har blitt super paranoid. Jeg hadde visst ikke helt feil, mer riktig egentlig og det var utrolig deilig.
Mine frykter, tanker og den store klumpen i magen var ikke helt feil, men da kommer det som er mest vanskelig av alt for da måtte jeg si i fra at lillemann ikke kunne bli med på ferie, det er ikke passende nå.

I tenketiden vi skulle få, ble jo egentlig aldri en tenketid for de MÅTTE ha svar med nesten en gang. Allerede før vi hadde fått forespørselen var hele turen planlagt, før de gadd å smøre oss hadde de snakket med min bror som de lovet å vente med. Her spør vi fort, må ha svar fort og manipulerer som bare de kan så kan de ikke gjøre noe annet enn å si ja…

Det gikk opp et lys for meg, alt jeg har følt på og alt jeg har fryktet er sant. Foreldrene min syns jeg er svak, at de kan kontrollere meg bestemme og føre meg liksom. De har jo holdt på slik hele mitt liv, gidder ikke å høre på deg om du ikke gjør eller har samme meninger som oss.
Jeg er så redd for at de ikke skal like meg, elske meg at jeg bare har funnet meg i det, jeg har trodd siden jeg var liten at jeg ikke betyr noe og at jeg bare er liten, svak og at jeg faktisk ikke fortjener at noen tar vare på meg, elsker meg og støtter meg.
Jeg har følt meg så liten, en ingenting, mindre enn ingenting og nå skal jeg prøve å gjøre det motsatte, jeg skal stå opp for meg selv og ikke finne meg i at de behandler meg som dritt og utnytter meg konstant.
Jeg har jo bare vært bra nok når DE trenger noe, når DE skal ha noe og når DE behøver meg.
Jeg er bare en ting, en som støtter, en som lytter, en som fikser og ellers er jeg LUFT.

Det gikk et lys opp for meg, de har ingenrespekt for meg min foreldre…

-Vi har nå pratet sammen og har funnet ut at det ikke er passende at han blir med på ferie uten oss nå.
….
OK

-Over og ut kaffegrut.

Smerten er overveldende

Det surrer ganske så heftig rundt i hodet og det føles som om det bare går fortere og fortere, jeg skulle så ønske at tankene bare roet seg ned samlet seg sammen så jeg kunne forstå alt jeg føler eller ikke minst forstått hvorfor alt er så vanskelig.
Sitter her med kaffen og forsøker å samle meg sammen etter dagen i går.

Det var den middagen som jeg hadde lovet så lenge, den jeg bare hadde utsatt for at alt føles så vanskelig og prestasjonsangsten har hele tiden stoppen meg. Men nå var tiden inne for jeg kunne liksom ikke utsette det lenger, det var liksom ikke mulig lenger. Det fikk briste eller bære, tygge det i meg og manne meg bare opp. Det bare smerter i hele kroppen mens hjertet løper tydeligvis ett maraton og jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle denne smerten, det gjør så inderlig vondt. Hva skal jeg gjøre? Jeg skammer meg skikkelig over alt, prøver å spise noe, men det hjelper ikke over hodet. Ja kanskje jeg skal sette meg ned å gjøre leksene om følelser jeg har fått, nei det hjelper heller ikke. Hvordan skal jeg få denne smerten vekk, jeg har lyst til å gå til gamle metoder, men gjør det ikke. Det gjør bare så inderlig vondt i hele kroppen, det kjennes nesten ut som kroppen kommer til å gi opp hvert øyeblikk..

Middagen kommer, det kan jeg jo ikke styre og god mat ble det også, men så kommer bomben. Jeg vet ikke om det er noen bombe, jeg vet ingenting. Det eneste jeg vet er at alt bare føles veldig feil og veldig vondt, det er så mye som har skjedd, så mye som gjør vondt som jeg prøver å komme over. Det er mye som ligger her, men jeg blir bare så himla redd og jeg forstår ikke helt hvorfor, jeg vet ikke hvorfor dette her ble en så stor krise for meg.
Hva skjer?
De dustete foreldrene min som kun tenker på seg selv, ja det er så mye som ligger bak her, men ja det er mye smerte. Ja vi skulle egentlig dra på ferie sammen ned til min bror som bor i utlandet en stund, hele familien altså mamma, pappa, lillen som ikke er så liten lenger, mannen med stor M og meg. Så har det kommet noe i veien som gjør at jeg ikke får reise til det store utland, så da ble de enda en gang skuffet over at vi avlyser selvom det var for en veldig glad nyhet. Den klarte de ikke å ta..
Så kommer de her på middagen da og sier at selvom dere ikke kan dra, kan lillen være med oss?
Så kult for han, eller?
Jeg vet ikke hvorfor dette ble en så stor greie, jeg vet ikke hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør for det er jo hyggelig for lillen, eller?
Altså jeg kjenner mine foreldre, de er ikke alltid like snille og man må alltid høre etter, ikke gjøre feil og ikke si i mot. Du får være snill, ikke ha noen meninger og stille. Selvom min lille kjære er 15 nå så vil jeg jo beskytte han for alt vondt her i livet, ja iallfall det jeg kan, han må jo ikke oppleve det jeg har levd med når jeg var liten. Alt bare farer med stor fart i hodet.
Jeg er lei meg for at de tar med seg han på en ferie jeg hadde gledet meg til å få dra sammen med lillen og mannen med stor M, det er så lenge siden vi var på en ordentlig ferie sammen, det er jo liksom ikke slik at vi ikke ville reise for vi fikk ikke lov å reise. Det gjør vondt, så kommer angsten. Jeg er redd for at det skal skje han noe, kontrollen i meg tar over, jeg liker ikke at han skal være der alene uten at jeg kan beskytte han, de drikker jo mye og kan jo ikke la være å drikke når de er på ferie og de er ubehagelige når de drikker. Jeg vil ikke han skal oppleve det uten meg, nei det er mye frykt og en del sorg.
Kanskje jeg er helt ute på jordet, jeg vet faktisk ikke om jeg er helt urimelig, at det jeg føler egentlig er feil. Jeg vet bare at jeg er utrolig lei meg og redd.
Jeg er bare så enormt glad i sønnen min og vil egentlig ikke at han skal få det vondt og at det nesten er min feil, jeg vil bare ikke at han skal føle det som jeg har gjort.
Jeg er bare så forvirret.
Det eneste jeg vet her og nå er at jeg er uendelig glad i sønnen min og at jeg sikkert er egoistisk for at jeg vil at han skal på ferie med meg og at jeg ikke vil at han skal ha det vondt eller ubehagelig. Jeg vet at det er andre følelser der om meg selv, at jeg er verdiløs at jeg føler at vår nyhet ikke betyr noen ting og at jeg ble kastet fort vekk når jeg “sviktet” dem.

Alt bare gjør så utrolig vondt..


Du er mitt alt.


-Over og ut kaffegrut.

Alt raknet igjen..

Det har skjedd så mye i det siste, så mye jeg vil dele og så mye jeg vil heller fokusere på.
I fire dager kjentes det som om jeg gikk på en rosa sky og alt føltes stabilt ut, endelig. Altså det var bare en kommentar, en sur mine og alt jeg gledet meg så over føltes så feil ut.
Alt bare raste.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke er like viktig, at mine ting er like viktig og hvorfor i alle dager blir jeg behandlet på denne måten. Så overlegne, så ignorante som om jeg bare er en liten fjert som bare forsvinner av seg selv og ikke lenger er til plage for noen lenger. Jeg bare trodde, håpet at ting skulle bli annerledes, trodde at jeg også betydde mer enn bare noe som kan brukes når det trengs. Jeg er så utrolig lei meg, lei av dette, lei av å føle at jeg aldri er viktig til noen ting.
Det gjør så utrolig vondt lang innerst inne.

Min rosa sky bare forsvant og igjen så satt jeg med hatet, smertene og håpløsheten igjen så den lille stabiliteten jeg hadde bygd opp som bare så utrolig skjør, den raknet helt og falt sammen.
Den er borte og nå må jeg atter igjen starte på ny, hvordan skal jeg få til dette når nesten ingenting skal til for å ødlegge alt.
Min konklusjon er at jeg er så utrolig svak.
Jepp, det er det jeg er!

-Takk og hei leverpostei.

Nok er nok..

Hvordan gikk det så galt?
Hatet bare vrenger seg inne i meg, jeg vet jeg burdet stoppe det, stoppe opp og ta et dypt åndedrag langt ned i lungene, men tankene er så høylytte at jeg ikke hører noe annet. De skriker det høyeste de kan alt det slemmeste de kan, tar helt overhånd og alt jeg prøver er å ikke høre, ignorere og komme meg gjennom denne dagen.
Nå er det nemlig slutt, jeg orker ikke mer av det her og falle så langt ned igjen, nei nå er det slutt og jeg skal komme seirende ut av det her. En dag av gangen, en time, bare ett minutt for i dag er dagen jeg seirer og ikke tankene, følelsene eller hatet som vinner. I dag så kommer morgendagen, men den kommer i morgen for i dag skal jeg vinne.
Jeg hører ikke lenger, jeg ignorerer for nå er jeg lei og dagen i dag er første dagen i resten av mitt liv…


-Over og ut kaffegrut.

Ny dag i dag.

matmatmatmatmatmat…
Hodet er så overfylt med mat at det kjennes ut som det skal sprekke hvert øyeblikk, det trykker på og kjennes ut som det blir fullere og fullere for hvert minutt som går. Surrer som en sverm inne i hodet om mat, kalorier, spise, ikke spise, hvor mange kalorier kan jeg forbrenne i dag og kan jeg holde ut denne dagen også.
Stresset bare øker tankene, tankene øker stresset og alt stress eller er det kanskje tankene iallfall så tar det over hele hjernen og hele kroppen. Det sprer seg som et virus, en liten tanke blir det en dag full av stress og angst, det sprer seg i alle kriker og kroker og så er det bare å se om jeg holder ut i dag også.
Eller bare mislykkes… IGJEN…

Det er en ny dag i dag, en ny og etter hva jeg kjenner nå en ekstremt lang dag. Det er bare å ta seg sammen og kjempe, for jeg kjemper egentlig for noe bra, noe ekstremt bra. Det er bare det at redselen tar helt overhånd og hodet skriker så høyt at jeg ikke holder ut. Det er en ny dag, NY DAG I DAG!

-Takk og hei leverpostei.

Så sliten..

Går i en evig tåke av håpløshet, redsel og stress som bare har slukt meg helt. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, jeg vet ingenting lenger. Det eneste som foregår inne i hodet er mat, kalorier og et evig hat, det er helt svart der inne av selvhat og vonde tanker. Jeg vil bare bort, orker ikke mer, jeg er så utrolig mislykket så hvorfor kan jeg ikke bare gi etter, bare gi opp og la hodet få de onde tankene få bestemme. Jeg bare gir opp, orker ikke mer av dette, orker ikke mer av tanker og følelser.
Jeg er så utrolig sliten…
Jeg kan like gjerne bli feit, jeg er jo det allerede så hva spiller det for noen rolle. Jeg orker ikke mer av denne angsten, denne håpløsheten. Er så sliten av å tenke på mat, tenke på kalorier og til en hver tid tenke på hva jeg putter i munn. Jeg er så utrolig sliten av å hele tiden få angst av å spise, ikke spise, hvor mye jeg spiser at jeg har spist noe med sukker. Jeg er så utrolig lei av denne evige angsten og smerten som kommer etterpå. Bare la meg være, værs så snill. Jeg klarer ikke mer, det gjør så utrolig vondt.
Hvorfor kan jeg ikke bare la være å spise mer enn den som jeg skal, hvorfor blir jeg så stresset av denne maten at jeg spiser mer enn det jeg skal, hvorfor er jeg ikke sterk nok. Hvorfor er det så vanskelig.
Jeg vil ikke mer, JEG VIL IKKE BLI FEIT….
Så gjør jeg dette mot meg selv, hvorfor kan jeg ikke bare være sterk og holde ut. Gjøre som jeg skal uten å få så mye angst. Jeg er så uendelig skuffet over meg selv, jeg hater meg. Jeg vil bare tilbake til der jeg var greit fornøyd, jeg vil bare bli kjempe tynn igjen. Så sitter jeg her å stapper kjeften full at sjokolade og så sitter jeg å griner etterpå. Ja det er jo ikke akkurat rart at jeg er feit, jeg vet jeg kan for det selv. Svak, mislykket og ekkel, ja det er det jeg er.
Jeg sier bare ÆSJ.

-Takk og hei leverpostei..

Håpløs..

Sitter ved kjøkkenbordet med lillen å drikker kaffe og sneket meg til en liten pepperkake, han sitter med lekser og jeg tenkte at jeg skulle få ned noe av alt kaoset som surrer rundt i hodet mitt. Akkurat nå så klarer jeg ikke en gang å tenke på noe annet enn at jeg spiste den pepperkaken..
Så svak jeg er som ikke klarte å motstå de pepperkaken, tenk alle kaloriene som jeg fikk i meg, jeg er så mislykket, så ekkel og nå blir jeg enda feitere enn hva jeg er. 

I morgen har jeg bestemt meg for å tråkke opp på vekta igjen, den jævla jula har tatt knekken på meg og alt som skjedde før jul også. Jeg er så utrolig stresset at jeg ikke en gang klarer å sitte fem minutter å se på mine egne programmer når jeg er hjemme. Ja som jeg sa julen har virkelig ikke gått som jeg ville, jeg skulle være “flink”, men det gikk jo rett vest og alle tankene som hjemsøker meg nå er ikke til å holde ut. Jeg hater virkelig meg selv. Jeg er så fryktelig mislykket og jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne gropa jeg har gravd meg selv.
Nå skal jeg iallfall opp på vekta og se hvor “mislykket” jeg er. Alle tankene går til mat, kalorier og vekt.
Alt det positive som skjer i livet mitt nå, det er så skremmende og angsten bare tar helt overhånd. Det er noe av det beste som kan skje, men frykten tar bare overhånd og jeg ødelegger alt som vanlig.

Jeg blir så utrolig oppgitt av meg selv..


Jeg skulle så ønske jeg kunne legge fra meg alt det vonde å gå videre, kose meg med det som skjer nå og glede meg til det som kommer. Angsten tar tak i meg og rister alt vettet vekk..


-Over og ut kaffegrut.

River meg i håret..

Så utrolig håpløs.
Jeg mener det virkelig, helt lengst innerst inne og i alt jeg har i kroppen. Det pirrer helt ytterst i fingertuppene til og med, alt bare kribler av skam og smerte. Jeg vil bare skrike, rive meg i håret og gjøre meg selv vondt. Hvis jeg skriker av full hals til jeg ikke har mer stemme igjen, blir det bedre da? Det føles iallfall slik ut nå.

Skulle på kosetur i går for å handle til jul, ja alt kunne ha gått så mye bedre tenker jeg. Jeg hadde jo spist både frokost og lunsj fjør vi skulle dra… Da jeg skulle ha på meg klær bare flommet alle følelsene over, hele sengen fløt over av klær og jeg hadde mest lyst til å skrike til meg selv. Det er så fint når du egentlig skal skynde deg litt og dra på kosetur, men angsten bare tar helt overhånd og du ender opp på gulvet og hiver etter pusten, jæ…a angstanfall..

Alt bare går rett vest og jeg kan for alt selv, jeg vet det…


-Takk og hei leverpostei.

En tanke..

En tanke er bare en tanke og i det siste har jeg lært at tankene de kan man endre… Vel det er nok en av de tingene jeg syns er vanskeligst, for en tanke som har vært der siden du var liten som nesten er tatovert inn i hjernen skal man kunne endre.
Det skal jo sies at jeg har begynt og mislykkes nesten hver gang, men jeg prøver og prøver hele tiden og en gang vil det vel endres hvem som vinner av tankene. De gamle og slitne, men så virkelige i min hjerne blir vel utbyttet en dag?
De gamle sitter så hardt fast at jeg ikke tror på en annen sannhet enn den som sitter her inne i mitt hodet, alt annet føles egentlig bare falskt som om noen prøver å lyve til meg og så skal jeg tro på det. Men det er kanskje omvendt og at de gamle tankene jeg har nå er løgn og ikke fakta, men hjernen bare stritter i mot…
Jeg blir så uendelig sliten av denne kampen.

Alt ender med at jeg er så sliten og dritt lei av meg selv at alt annet bare går rett vest. Stresset tar tak i meg og rister meg helt til jeg ikke orker å kjempe i mot lenger, det er så mange tanker og følelser hele tiden at jeg bare “gir opp” og “gjemmer” meg vekk. Det er som en uendelig vond rundgang som går på omgang, om og om igjen.
Så sitter jeg her atter en dag og føler meg så uendelig mislykket, svak og ekkel. Jeg er så uendelig lei meg og skamfull, jeg har så lyst til å spy… ja ett eller annet for jeg er så frustrert over meg selv.

Maten går bare til helvete og panikken tar meg for nå blir jeg så utrolig feit, jeg bare vet det..
Æsj, hva er det som feiler meg egentlig..

Ta deg sammen!


-Takk og hei leverpostei.