Bare være usynlig.

Alt bare flyter ut rundt meg og panikken sniker seg på.
Jeg ser det liksom i saktefilm og sitter fast å bare må sitte å se på uten at jeg kan rikke meg, ja det er slik det føles. Jeg får ikke puste og det strammer seg rundt hjerte, nei jeg bare gjemmer meg vekk.
Jeg har mest lyst til å la alt bare surrer rundt der ute mens jeg gjemmer meg vekk her, jeg er jo bare så utrolig håpløs og ubrukelig for jeg får jo ikke til noen ting. Jeg klarer ikke en gang å holde mine små rutiner i sjakk, si i fra og tenke på meg selv. Jeg bare sliter meg helt ut, blir sur å gretten og gjemmer meg bort.
Skulle liksom ikke tro at det skulle være så vanskelig å holde seg seg til noen få rutiner, holde maten i sjakk og tenke en liten smule på meg selv. Det er så definitivt mye vanskeligere enn jeg hadde trodd og nå må jeg liksom reise meg opp, ta litt plass og gjøre noe for meg. Gjøre noe som kan i det lange løp hjelpe meg, men da må jeg synes og kreve noe. Forlange noe og det er det verste jeg vet for jeg har mest lyst til å fortsette å være den usynlige, den som ikke synes og krever noe. Den som ikke plager eller er til bry for noen.
Det er den jeg vil være.

-Over og ut kaffegrut.

Dette er ikke greit.

Jeg vet ikke..

Hvordan skal jeg vite når alt bare er kaos i hodet, det surrer så hardt der inne og den ene tanken kjemper mot den andre. Jeg vil ikke ha det slik lenger som det er for jeg er så uendelig lei meg hele tiden, jeg føler ting er bare så utrolig falskt. Bare man sier en haug med ord så er alt bare greit igjen, at alt er liksom bare blir klappet over og nå skal alt bli bra og andre boller.
Jeg sitter igjen og føler så hardt på det at ingenting er annerledes, ingenting har endret seg og alt føles bare så utrolig falskt ut. For ingenting har egentlig skjedd, alt er liksom perfekt og fint på utsiden, men på innsiden er det helt det samme som alltid. Jeg skjønner bare ikke de som sier ting de ikke mener, bare sier alt man vil høre for at det ser så fint ut.
Jeg er ikke modig og føler meg som en dum stut som trodde glatt på alt som ble sagt, og det er jeg som sitter her nå med tårene som renner nedover kinnene mens dere føler at alt bare er bra. Nei jeg vil ikke ha det slik for nå gjør det så vondt i hjertet, jeg føler meg så utrolig glemt, lurt og tråkket på.

Hvordan sier man i fra om noe slikt?
Jeg er så redd for å såre noen, redd for konflikter og redd for å være dust og barnslig. Hvordan kan jeg være direkte på en måte som føles ok ut for meg. At jeg kan føle at jeg har sagt det jeg ville uten at jeg gikk på mine egne verdier, for jeg er meg og slik er jeg.
Det er på tide å si i fra, så hvordan skal jeg gjøre det?

-Takk og hei leverpostei.

Jeg vil ha kontroll.

Hvorfor skal det være så vanskelig mon tro?
Det kjennes ut som jeg må holde fast, godt fast med nebb og klør. Slipper jeg litt på det harde taket så glipper bare alt for meg. På en måte har jeg bare lyst til å slippe og gå tilbake, ikke spise noen ting og føle at jeg har kontroll igjen. Eller gå tilbake til å bare spise 600kalorier om dagen. Telle og telle slik at jeg hele tiden vet at jeg er i underskudd, vet at middagen ikke har en haug med kalorier og kutte ut alt søtt, dessert og slike ting jeg helt får panikk av.
De siste dagene har jeg kjent panikkangsten bre seg i hele kroppen, jeg får liksom ikke puste og hjertet bare dundrer og det jeg har mest lyst til er å løpe meg en lang tur eller bare gå å spy opp all maten jeg har spist.
Jeg ser liksom at magen blir større og alle kaloriene jeg har spist denne uken sitter over alt, jeg ser at nå er det superpanikk på tirsdag når jeg skal på vekten. Jeg vil ikke, jeg orker ikke mer.
Jeg er så lei av stress, skyldfølelse og hatet til meg selv. Det er så slitsom å gå slik å bare skulle putte en matbit i munnen så brer panikken seg.
Jeg blir så uendelig sur og grinete på meg selv og vet liksom ikke hvor jeg skal gjøre av meg. For jeg kan ikke slutte å spise, det synes nemlig og jeg er så lei av tankene mine som er så destruktive så jeg blir så forbanna at jeg tenker at jeg bare driter i alt og bare eter…
Det spiller da ingen rolle, jeg har jo uansett ingen kontroll på dette så da bare kan jeg ete, kanskje stresset stilner da?
Jeg gjør det ikke.
De gangene håpløsheten og frustrasjonen tar helt overhånd og jeg ikke klarer å takle alle følelsene, de gangene jeg har tatt en liten bit ost, da eksploderer det i hodet..
DU ER SÅ SVAK, NÅ ER DU SÅ FEIT OG SYK. DU KLARER INGENTING.
Jeg vil bare springe å gjemme meg, kaste opp eller noen ting. Jeg vil bare få bort denne uendelige vonde følelsen.
JEG VIL IKKE SPISE MER.

Jeg vil ikke føle meg så mislykket bare for at jeg spiser, jeg vil ikke føle denne enorme skammen bare for at jeg putter noe “forbudt” i munnen. Jeg vil ikke ha denne panikkangsten.
Jeg vil være fornøyd med meg selv, ta meg som jeg er for jeg er nemlig bra nok akkurat slik jeg er, det er det jeg har lyst til å tenke å si til visse personer.
Det er det jeg mest av alt har lyst til og så føle en viss kontroll.


-Over og ut kaffegrut.

Svak..

Har mest lyst til å bare drite i alt som har med mat, rutiner og spising å gjøre. Bare legge det på hylla til en bedre dag for nå er alt bare et kjempe stor kaos i hodet.

Du er feit, stygg og ekkel. Bare se på deg selv, du som spiser mat, du spiser sikker enorme mengder og ja da er det ikke rart at du er så jæ.. feit. Du er svak og ikke minst helt mislykket.

Familieselskap var ikke det lureste da spyken er helt på bånn, når tankene er så vonde og vanskelige. Jeg bare holder meg sammen i en tynn og skjør trå som kan ryke rett av ved bare et kraftig vindpust.
Helt siden selskapet i går har jeg sittet her med utrolig mange destruktive tanker og jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal klare å stoppe disse.
Spiste jeg for mye mat i går? Hva tenker de andre når seg spiste SÅ mye, for jeg er så sikker på at det var så mye. Hvordan kan jeg kvitte meg med disse kaloriene? Hva skal jeg gjøre? 
Jeg kjenner angsten bare bygger seg opp i kroppen, jeg får liksom ikke puste og blir helt rastløs. Hendene skjelver, hele kroppen skjelver og kroppen er som en stiv pinne som ikke vet hvor den skal gjøre av seg.
Det jeg har mest lyst til å gjøre er å la være å spise, spise ingenting og gjemme meg under dynen, jeg vil ikke bli feit. Jeg vil ikke at andre skal tenke at jeg er feit, at jeg spiser alt for mye og det er ikke rart jeg ser ut som jeg gjør. Jeg vet at det er tanker og tankene er ikke alltid sanne. Men akkurat nå er tankene så sterke at jeg ikke klarer å tenke noen ting. Jeg føler meg så utrolig feit, jeg hater mat og har mest lyt til å drite i alt av opplegg og ikke spise noen ting.
Ha styringen selv, bestemme selv og ha kontroll.
Jeg føler at alt av kontroll er borte og føler meg helt på ville veier.
Er jeg sulten har jeg kontroll og jeg er ikke svak, er jeg mett så føler jeg meg så svak og mislykket.
Jeg bare føler meg så utrolig mislykket.

Jeg vet at tankene er helt skrudd, jeg vet det. Men akkurat nå er all fornuft bare forduftet og føler meg mer og mer svak jo flere ganger jeg spiser, jo flere ganger jeg er mett.
Jeg vet det er feil..
Det er bare det at alt av følelser har tatt overhånd og forteller at mat å spise er feil, at jeg er helt utrolig feil, svak og stygg og ikke minst utrolig feit..

Det skriker inne i hodet og utenfor prøver jeg å være stille og fattet, men inne i hodet, inne i kroppen skriker og bråker det så mye at jeg bare har lyst til å holde meg for ørene og skrike HOLD KJEFT..


Ti still, holdt kjeft, vær stille…

Bare så sliten..

Det er vinterferie og solen skinner allerede så fint ute og allikevel så kjenner jeg stresset som bygger seg opp. Hva er det å stresse slik for det er jo ferie, fint vær og nå skal man liksom roe ned å bare nyte dagene.
Innvendig så er det bare kaos og listene over hva jeg burde gjøre, skulle gjort og må gjøre blir bare lengre og lengre. Jeg legger mer og mer press på meg selv selvom jeg egentlig ikke orker halvparten en gang og da bare raser alt sammen, jeg innser at jeg ikke er sterk nok i kroppen, psyken og orker ikke veldig mye. Jeg bare dømmer meg selv for alt jeg ikke får til, jeg er jo fortsatt ung og orker ikke en gang en tredjedel av hva de fleste orker.
Jeg føler meg så utrolig håpløs, verdiløs og jeg får jo liksom ikke til en dritt. Bare det å gå på butikken tapper meg helt for energi, det var den dagen liksom, så ligger jeg utstrakt på sofaen hele dagen. Jeg kan jo liksom ikke det heller for jeg har jo andre ting som MÅ gjøres så alt som jeg har lyst til å gjøre bar utgår for at energien var på minus for to dager siden og ja hvordan skal jeg hente inn dette da?
Det er vel bare å kjøre på som vanlig til man stuper i sofaen å kommer ikke opp igjen for at kroppen ikke orker å bære deg mer.
Prøver så godt jeg kan å legge en plan, liten plan som jeg kan krysse av så jeg kan få til de små tingene som jeg også har lyst til. Liksom ikke legge på for mye MÅ oppgaver, men også noen har lyst til oppgaver som jeg liker og som jeg elsket å gjøre før.
Til nå har det feilet 80 prosent av tiden, men jeg gir ikke opp for det selvom det er det jeg har mest lyst til. Jeg blir så utrolig sliten av meg selv, lei meg at jeg ikke får til det jeg vil for at kroppen min ikke orker mer.
Det som er verste er vel at ingen kan se på meg at jeg kun har en smule porsjon med energi om dagen og når jeg ikke orker mer enn det jeg gjør, det lille jeg orker, jeg føler liksom at jeg blir sett rart på og at jeg liksom er lat. Ja det er et ord som gnager noe helt forferdelig, du er lat og gidder ingenting for det er vel bare å ta seg sammen..
Det er nemlig ikke bare å ta seg sammen for det er ikke mer å hente her, de aller fleste dagene går seg så langt i minus så jeg egentlig ikke vet hvor jeg skal hente energien til i morgen, skulle bare ønske jeg kunne hoppe over dagen i morgen.
Det er så vondt for det eneste jeg vil er å være en god mor, god kjæreste og orke en hel haug med ting. Ha masse energi og orke en hel haug med saker og ting.
Jeg gjør jo det beste jeg kan, men er det noen gang godt nok, er jeg god nok?

Jeg vil så mye, men jeg får det bare ikke til og jeg har ikke lyst til å ha det slik. Det er slik det er og at jeg dømmer meg selv og stresser hele tiden tapper meg bare for mer energi, jeg blir så utrolig oppgitt av meg selv.
Hvorfor kan jeg ikke bare nyte dagene, nyte familien min og nyte livet. Livet som jeg klarer å leve det og være fornøyd for hvem er det jeg skal imponere egentlig?
Hvem er det jeg skal bevise noe for?

Jeg blir bare sliten av meg selv og alle tankene som konstant snurrer i hodet, de dumme og dømmende tankene som ødelegger det meste for meg..


-Takk og hei leverpostei.

Bare en liten jente..

En liten jente sitter et sted på et pikerom i en seng og føler seg så utrolig ensom, så oversett og mislykket.
Hva er det som er galt med meg, hvorfor kommer ingen når jeg er så lei meg, hvorfor bryr ingen seg? Er jeg virkelig ikke bra nok for noen, kanskje jeg er adoptert og derfor ingen ser ut til å synes at jeg er bra nok. 
Det gjør så vondt i hjertet, hele tiden og de fleste nettene så renner tårene nedover kinnet til jeg har sovnet. 
Så kommer det en ny dag og det er bare å begynne på igjen. Kjempe for å bli likt og ikke være til bry for vennene mine, er jeg for plagsom vil de nok ikke like meg, kanskje de allerede ikke liker meg. Er jeg verdt noe i det hele tatt?
Hjemme er det ingen som legger merke til meg allikevel utenom da de trenger meg eller når jeg blir så frustrert for at jeg blir urettferdig behandlet at jeg skriker, tårene spretter og jeg tramper opp på rommet mitt. 
Det er ingen som kommer etter meg, jeg vet det.. Nå er jeg alene til i morgen, jeg er bare usynlig og kanskje de bare er glade for at jeg ikke er i veien.

Et sted i verden er det en voksen jente som sitter fortsatt å er redd for at hun ikke er bra nok og at de som er glad i henne skal forsvinne.

Tårene renner fortsatt ofte over sorgen som kom da jeg var liten, sorgen som fortsatte og som liksom ikke vil helt slippe.
Det gnager i hjertet og redselen er så sterk over å bli forlatt eller glemt at jeg bare har lyst til å gjemme meg helt vekk å ikke ha kontakt med noen, da blir jeg iallfall ikke forlatt igjen. Jeg slipper å kjenne på det at jeg er håpløs og ikke verdt å være glad i, bry seg om. Hva er liksom så galt med meg at min egen familie glemmer meg bort?

Jeg sliter fortsatt utrolig mye med å stole på noen og kanskje verden hadde klart seg mye bedre uten meg, bare putt meg i en hytte i skogen å glem meg helt bort. Det er så utrolig vanskelig å føle på at jeg ikke er bra nok, god nok, fin nok, tynn nok.
All kritikk fra da jeg var liten og uten noen positive kommentarer sitter så hardt at jeg ikke klarer å tro på noe positivt når det kommer fra noen andre som virkelig mener det, hvordan kan jeg det?
Hvilken sannhet er den riktige?
Den jeg opplevde da jeg var liten og fortsatt kjenner på fra familien jeg vokste opp med eller den sannheten som den nye familien som jeg bor med nå sier? Eller kanskje de bare lyver?
Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne gå videre, innse at jeg aldri får det jeg ønsket så inderlig mye da jeg var liten. Bli godtatt, føle meg elsket og være meg selv.
Det sitter som en vond klump i magen som bare vokser seg større og større  jo mer jeg føler at dette ikke er greit.

Jeg elsket dere av hele mitt hjerte og forsøkte alt jeg kunne for å prøve å bli elsket litt tilbake, men jeg fikk ingenting uten om kjeft eller å bli glemt. Tårene renner i fosser nedover kinnene, men ingen kommer for å trøste.
Jeg elsker der for det…


-Over og ut kaffegrut.

Det værste med å ha barn..

Det er utrolig frustrerende som mamma når barnet ditt blir sykt, du har egentlig bare lyst til å ta hele sykdommen selv. Gjøre alt for ungen din så det kan bli bedre.  Det er bare det at når barnet får en sykdom som er så ekkel at du mest har lyst til å hyle ÆSJ å springe i en helt annen retning, liksom vik bare i fra meg.. DA er det skikkelig frustrerende å være mamma, du vil så inderlig hjelpe, trøste og bare dulle, meeeen.
Det er bare å ta på seg hansker, pakke på seg et falsk smil og late som om dette er verdens mest naturlige ting og prøve å ikke frike ut helt. 

Ungen din klager en halv dag over at rompa svir, gjør vondt og er utrolig ubehagelig (nesten begynner å gråte ubehagelig), ja da får man jo bare brette ned buksen og leke doktormamma, ja se hva kan dette være liksom. Fredagskveld og har minst lyst til å sitte på legevakta til langt på natta, så kan se om det er noe som kan fikses hjemme (og de fleste gangene så er det jo det). For neida det som ventet meg var et utrolig sjokk, helt jævlig for å si det på en mild måte. Jeg klør over hele meg når jeg skriver dette, det kravlet nemlig en hel haug med små hvite mark, ja MARK ut av rompehullet. 
SÆRIØST liksom.

Jeg skjønte jo såpass at her må vi ha medisin, det er helg så nå er det bare å trappe opp på legevakten og sitte der å kope i mange timer. Mor som friker ut på innsiden og Lillen som er utrolig frustrert så det ble en skikkelig fin fredagskveld.
Barnemark var det, alt av sengetøy og håndklær skal vasket og alt som er tatt på av dørhåndtak, leker og badet skal også vasket meget godt. 
Piller ble tatt i lørdagen og vaskemaskinen og håndspriten har gått i ett her hjemme, dette synes mor er skikkelig ekkelt og vil ALDRI ha det i hus igjen, seriøst vurderer jeg og bare skolere ungen min hjemme og ikke sende han tilbake til bakterie helvete av en skole.. Ja jeg skjønner vel egentlig at det ikke går og at jeg typ er en smule paranoid, men det er sååå utrolig ekkelt.
ÆSJ.

-Over og ut kaffegrut.

Liten busstur..

6.februar.2019

Kjenner stresset sniker seg på mens prøver å spise middag, men jeg oppdager at jeg i bunn og grunn bare kaster maten i meg, tygger fort og hendene bare skjelver. 
Får jeg ferdig alt jeg hadde tenkte meg før jeg skal dra, blir det angstanfall igjen når jeg skal ha på meg klær? 
nei det har jeg ikke tid til i nå, pust.. bare pust litt.

Ser på klokken og meg må bare ha meg rundt, er det virkelig mulig å surre så innmari og hvor ble det av tiden liksom.
Pust.
Jeg får på meg klærne og kysser min kjære kjapt før jeg fyker ut døren og til bussholdeplassen.
Vær så snill, la det ikke være noen der, la meg ikke tryne på veien ned bakken og la meg nå få rekke bussen.

Tar frem bussbilletten lenge før bussen kommer, ja så har jeg den klar så jeg ikke surrer mer enn nødvendig før jeg setter meg ned..
Hjertet slår godt og jeg puster det beste jeg kan, syns det at jeg er så nervøs tro?
Bussen kommer og jeg smiler pent til bussjåføren så går jeg å setter meg, første ledig sete for meg selv, innerst ved vinduet og jeg har oversikt over dem som kommer inn på bussen videre. Plugger inn musikken, bare pust nå, jeg har bra plass og musikk så dette går bra nå..

Bussen kjører og angsten bare stiger, kjører han ikke litt fort når det er så glatt? oi så mange som skal på bussen på holdeplassen.
Angsten bare fyller meg fra tærne og helt til hårrøttene på toppen av hodet og bildene i hodet begynner å bli skikkelig skumle. Jeg er sikker på at nå bussen utenfor veien, vi sklir og velter. Kanskje bussen ikke klarer å stoppe og kjører på noen eller sklir ut i motsatt kjøreretning og krasjer. Jeg kjenner bare på hele meg i alle kriker og kroker på hele kroppen at noe galt kommer til å skje.
Jeg er så redd.

Angsten er noe skikkelig dritt og når den tar å fyller meg helt vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre, redselen og panikken som tar meg i visse situasjonen er helt overveldende. Disse krisetankene som kommer når jeg selv ikke kan ha kontroll er ikke så lette å håndtere, de bare slår meg helt ned i bakken og bildene som dukker oppe i hode er helt hinsides og ganske så usannsynlige til tider.
Hver gang så overlever jeg og de jeg er glad i og jeg prøver virkelig å fokusere på det når det er tanker som kommer snikende på.

-Over og ut kaffegrut.

Dømmer meg selv hele tiden..

3.Februar

Det er søndag og det er nesten helt stille rundt meg, det eneste jeg hører er naboen over taket som tramper og en liten hund som snorker ved siden av meg. Jeg sitter som vanlig godt plantet i sofaen med joggebuksen på og håret i en knute på toppen av hodet.  På en måte her det deilig, helt stille og jeg vet at det er søndag og at det er lov å være slapp.
Allikevel så sitter jeg her med en utrolig stor indre stress, stresset om hva jeg burde gjøre og hva jeg skulle ha gjort og alt bare baller seg på. Jeg vet snart ikke opp og ned på meg selv. For egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg skal være så stresset hele tiden, men på den andre siden sa legger jeg et så enormt stort press på meg selv om hvordan ting burde være. 
Jeg burde være en bedre mor, en bedre kjæreste og en bedre kokk og hushjelp. Jeg burde jo få til alt det de andre får til, eller? 
Jeg føler at jeg ikke duger til en dritt, skulle jo bare ha skiftet meg ut. Jeg går hele tiden å er helt utmattet og bare så lite som å gå i dusjen tar på noe helt enormt, jeg kommer ut av dusjen og må bare legge meg på sofaen å slappe slitt av for så sliten er jeg.

Seriøst liksom..
Dagens gjøremål uten om de tingene som må gjøres, dusje…

Jeg føler jeg ikke strekker til på noen plan og når klokken runder seks er jeg helt ferdig og i bunn og grunn klar for en time tv og så i seng.. 
Så jeg prøver nå å lære meg å slappe av, det går jo ikke akkurat veldig bra for om jeg føler at jeg sitter å slapper av så merker jeg plutselig at jeg sitter å spenner det meste jeg har av muskler og spenner magen skikkelig. Jaha det var den hvilen liksom. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til, men det er vel bare å fortsette å kjempe på. 
Hvile, ro og gjøre det som jeg føler er viktig og ikke dømme meg for at jeg ikke orker mer. 
Slutte å dømme meg selv for at jeg ikke er perfekt og ikke får til alt det alle andre ser ut til å få til. Det er bare ikke så veldig lett å komme til det punktet hvor jeg klarer å godkjenne det og godkjenne meg og at jeg er bra nok som jeg er. Det er det vanskeligste av alt jeg har prøvd meg på for dette har jeg prøvd å få til så lenge jeg kan huske. Hvorfor kan vi ikke bare være fornøyde med at vi er som vi er, tynne eller tykke, lange eller korte? Ja hvorfor er det liksom ikke bra nok å være et godt menneske, dette er meg og det er ikke utseende som gjør om jeg er bra eller ikke.
Det hadde vært en bra verden hvis det kunne bli slikt, slutte å dømme oss selv og andre.

Det er iallfall lov å drømme.

-Takk og hei leverpostei.

Tirsdags mareritt..

Tirsdag morgen og klokken er bare 06.25, trøtt i øynene og tung i kroppen tasser jeg med tunge skritt inn på badet. 
Panikken tar meg helt og jeg kjenner at bare nå står det: Du har spist alt for mye mat denne uken, sulten skal du være for at jeg skal være fornøyd, se på deg selv for du ser jo ut som en feit julegris. Bare innse det du er ei feit taper..
Ja for når jeg står der skriker bare vekten alle disse stygge ordene til meg, ja det føles nå iallfall slik da at vekten bare håner meg skikkelig. 

Vekten hjemme her viser ca to kilo mer enn den der jeg var innlagt så der har jeg også en stor stressfaktor, så jeg kan kun ta utgangspunktet etter sist uke og det var liksom krise nok..
Nå er alt bare kaos og det tar alt av styrke jeg har i kroppen for å holde meg til opplegget jeg har, 0,1kg opp. Ja for de fleste er det ingen stor grei, men alt bare raste rundt meg og tårene rant som en stor foss.
Det eneste jeg vet nå at neste tirsdag er en ny uke og at jeg bare MÅ følge planen jeg har fått…

Takk og hei leverpostei.