2 dager igjen..

Alle tanker snurrer som en storm inne i hodet og følelsene ligger helt utenpå huden.
Det er bare to dager igjen nå, to dager til jeg skal gifte meg.. Det føles helt uvirkelig. Vi har jo snakket om dette kanskje i ti år eller no, men av mange ulike årsaker har det bare ikke blitt slik og så er det bare plutselig to dager igjen.
Det kiler helt inn i alle kriker og kroker når jeg tenker på det, mitt livs kjærlighet og den beste mannen jeg vet om i hele denne verden skal bli “min”. Han har jo vært “min” i snart 14 år så det blir jo ikke så stor forskjell, men den lille jente drømmen om å gifte meg å være prinsesse for en dag blir nå en realitet, jeg skal gifte meg med min aller aller beste venn og kjæreste. Jeg er nok den heldigste jenta i denne verden, for slik kjenner jeg det for denne mannen er bare helt fantastisk.

Vi hadde planlagt en deilig dag med venner og noe familie, kose oss og bare nyte dagen, ja det var jo drømmen og slik vi ville ha det og planlagt slik. Så kom min mamma med mange bra ideer som hun mente, ja de ville jo betale og jeg følte liksom at jeg ikke hadde noe mer å si. Nesten alle våre planer gikk opp i røyk og mamma fikk det slik hun ville. Jeg har vært så utrolig frustrert og lei meg, jeg føler at enkelt og avslappet liksom ikke er bra nok og at de må vise min bror og han dame at alt skal være så fint. Helt siden jeg var liten har liksom alt måttet se så bra ut på utsiden, ikke miste fasaden og pent skal det være for alle andre for det spiller ingen rolle hvor håpløst det er når ingen andre ser.
Alt jeg vil er å bli godtatt som jeg er og at jeg skal være bra nok, men jeg innser at jeg ikke helt passer inn i det perfekte livet de vil vise alle andre for jeg er kun bra nok når de trenger noe av meg og ellers så er det stille fra den kanten.

Følelsene herjer i kroppen min, jeg er lei meg for at jeg innser at realiteten er som den er og at jeg føler nok en gang at jeg og hvordan jeg er ikke er bra nok i dems øyne. Samtidig gleder jeg meg så utrolig mye til å si ja til mannen med stor M, feire med venner som vi vil ha der og lillen. Jeg prøver så godt jeg kan å legge alle de vonde følelsene og frustrasjonen min på hylla og bare nyte for dette er jo dagen vår. En dag i livet jeg skal gifte meg og jeg har ikke lyst til at de skal ødelegge alle disse fine følelsene jeg har for alt det andre. Jeg vet jeg går på kompromiss med meg selv og hva jeg vil, men jeg er ikke tøff nok til å ta den kampen enda. Jeg er ikke modig nok, men jeg håper en dag at jeg skal bli det for dette gjør altfor vondt.

Du og jeg pusen min, endelig skal vi gi hverandre vårt ja. Jeg gleder meg til et helt liv med deg min fantastiske mann. DU er aller aller best, takk for at jeg får være akkurat den jeg er og at det er bra nok.
Jeg elsker deg av hele mitt hjerte.

-Takk og hei leverpostei.

Kjære noen der ute..

Kjære noen større makter der ut, kanskje det ikke er noen, mange eller bare en.
Hvis det er noen der ute som styrer over noen skjebne, la alt bare gå bra i morgen. Når jeg våkner, går ut av sengen og trår opp på den store stygge. Er det en uke som jeg bare ønsker skulle gå bra så er det denne, jeg trenger det nå.
Kjære noen der ute la meg takle det på en bra måte, la det bli et bra tall, bare la meg ta det bra og tenke på alt det positive som skjer denne uken i stedet. Bare la meg (bare denne gangen) få et positivt resultat…

Jeg vet jeg typ har kontroll over meg selv og min egen skjebne, eller hva som skjer med meg og hva jeg gjør, men allikevel så har jeg ikke kontroll over min kropp. Jeg bare skriker innvending og har mest lyst til å dra meg i håret. Etter sist ukes oppgang som ble en stor krise i mitt hodet har jeg ingen andre tanker i hodet nesten på at denne gangen går det enda dårligere. Jeg tenker hele tiden på hva jeg putter i munnen og har super dårlig samvittighet for alle kalorier som detter ned i min kropp.
Jeg er så stresset.
Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal gjøre av meg, hva jeg skal ta meg til og hvem jeg er lenger. Tårene bare renner i fosser nedover kinnet mitt for at jeg føler meg så utrolig mislykket, jeg har ingen kontroll føles det som for det er liksom tankene som har tatt helt over her. Tatt over alt, tatt over kropp og hjerne og stresset bare bobler innvendig.
Jeg er så utrolig håpløs..

-Vær så snill, la det gå bra i morgen..
Takk og hei leverpostei.

Snurrer rundt og rundt..

Alt bare snurrer rundt inne i hodet mitt, jeg går rundt i ring i huset og vet ikke hva jeg skal ta meg til eller hvor jeg skal gjøre av meg. Det er så rotete over alt, rot inne skuffene og putene ligger ikke riktig på plass, jeg ser noen små hybelkaniner. Jeg har bare lyst til å kaste opp, rive av meg håret og hive ut alt.
Da blir det jo ryddig, ut med alt rotet..
Forsvinner rotet i hodet også?

Jeg har ingen plan og når jeg prøver å sette meg en plan så føles den som å bestige et høyt fjell, jeg føler meg så utrolig mislykket og at jeg liksom ikke får til noen ting. Jeg var liksom den stae jenta som kjempet gjennom smerten uansett hvor vondt det var så skulle jeg få det til. Nå kjennes det bare ut som om alt er bare høye fjell, det gjør vondt og tar all min lille energi å få gjennomført. Tårene renner nedover kinnene og det gjør vondt helt innerst inne for jeg føler meg så utrolig dårlig og svak. Så utrolig svak.

Jeg vet jeg må legge en plan, en liten plan. Jeg kjenner at hvordan dagen går nå fungerer ikke, men det er så lett å bare falle sammen, ikke gjøre noen ting og la stresset få herje. Det er lett, men det er så vondt så da ender det opp med at jeg går rastløs rundt og vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Skal jeg bare gå i skapet å spise noe, roe ned nervene og glemme for en liten stund, alle bare venter på at jeg skal gjøre det, at jeg skal gi etter og vise hvor utrolig svak jeg egentlig er. Bli feit og ekkel igjen, skikkelig feit…
Kan jeg ikke få lov å la være å spise kan jeg vel bare vise alle at jeg er svak å spise opp følelsene mine i stedet..

Det er det siste jeg vil for jeg har bare lyst til å få tankene til å holde kjeft, så kan jeg ikke bare slutte å spise…

I morgen er det en ny dag med nye muligheter og det er på tide å ta frem boken min å skrive planer og matplan igjen, så er det bare å følge den og gjennomføre uansett hvor hardt det kommer til å bli så skal jeg gjennomføre i morgen. En dag av gangen, bare en dag…

-Over og ut kaffegrut.

Tirsdag, huff..

Tirsdag, dommedagen..
Det er jo bare å ta all angsten med seg og så bestige den store stygge, akkurat som jeg hadde på kjenn så viste den ikke det jeg ville i det hele tatt. Mens angsten står å skriker og ler meg langt inn i øret, står jeg der på vekten mens jeg prøver å ta meg sammen. Stenge angsten ute og tenke rasjonelle tanker, angsten vil at jeg skal falle sammen som en klump på gulvet, vil at jeg skal høre etter og knekkes helt.
Jeg puster det jeg kan puste, alle rasjonelle tanker jeg kommer på prøver jeg å si til meg selv mens angsten skriker og skrattler. Puster igjen, jeg må google..
Er det slik at når tante rød er på besøk at man kan gå opp litt i vekt, kan det være det enorme stresset jeg har gått med de siste dagene? Jeg tenker at tanta får ta skylda, jeg kan ikke knekkes nå for dagen i dag er allerede utrolig vanskelig.
Gruppe, avslutning og fika. Spise med andre….

Jeg må få mer ordnings på maten, kanskje kutte ut osten? nei det vet jeg ikke om jeg klarer, mindre ost da.. Mindre smør, kanskje.. Kalorier, kalorier, kalorier, nei jeg blir gal.

Kanskje bare slappe av?

-Takk og hei leverpostei.

Vil ikke..

Mat mat mat mat mat…

Vil ikke spise, vil ikke, vil ikke, nei jeg har ikke lyst.. Mat er en synd, noe som er godt og forbudt. Det som er godt er forbudt, slik er det bare.
Æsj så svak jeg er.
Det rumler i magen, gnager litt egentlig.. jeg vet det er magen som prøver å fortelle at jeg er sulten, sulten. Jeg vil ikke være sulten, jeg vil være “sterk”, ikke spise ikke falle for ondskapen som gjør meg svak, hver dag faller jeg atter en gang for svakheten. Jeg er jo absolutt den mest svake personen her i verden som ikke klarer å holde meg til målene jeg setter meg selv, her inne aller  innerst. Sulten bare tar overhånd og spiser meg opp, ja så klarte jeg ikke i dag heller..
Fornuften ligger å vaker der inne, du må spise.. Jeg vil ikke høre, jeg vil IKKE, men det er noe som stanser meg å hører og atter igjen sitter jeg her med samvittigheten som gnager meg helt inn i sjelen, du blir så j.. feit.
FEITA.
SVAKA.
Du er så utrolig ekkel.
ÆSJ.

La meg være!

-Over og ut kaffegrut.

Ute av drift.

Systemet er nede, avslått eller ute av drift..
Nå er det bare angsten som herjer i kroppen igjen, men jeg sitter her nå stirrer på skjermen og hodet er helt tomt. Det er så mye som har hendt i det siste og jeg sitter her utrolig sliten, kroppen kjennes som om den har blitt knøvlet sammen, tygget på og spyttet ut igjen.
Det værker i hver minste krik og krok, men hverdagen må liksom fortsette for det går liksom ikke å bare sette det på pause om jeg vil det. Det går ikke, alt fortsetter og jeg må henge med. I en tynn tråd, men allikevel så henger jeg med.
Det gjør vondt og kroppen skjelver, men jeg henger med.
Jeg gjør så godt jeg kan, eller gjør jeg det?

Kanskje etter alle gjøremål i dag..

-Takk og hei leverpostei.

Bare stikk..

Stille!

Jeg vil ikke høre, jeg orker ikke mer, bare la meg være, la bare stillheten komme og stresset legge seg.

Jeg vil starte dagen avbalansert, ro i sinnet og kroppen, jeg vil mest av alt at stresset bare dro sin vei. Jeg har så lyst til å våkne uten angst og uro.
Jeg skammer meg for at jeg ikke kan stå stødig i “stormen” og bare la den komme å gå uten at jeg må prøve å få den bort, jeg orker ikke all smerten som hopper på meg. Jeg MÅ gjøre noe, jeg vil ha det bort og så sitter jeg igjen med en utrolig skamfølelse. Jeg er så utrolig mislykket.

Jeg skal finne tilbake til mine rutiner, i dag. Jeg skal kjempe i mot å gjøre noe annet når angsten hopper på meg, jeg skal følge planen! Og ikke minst jeg skal prøve å være mer snill mot meg selv.
Jeg kan ikke straffe meg selv for alt bra eller dårlig jeg gjør, det er på tide å være litt (bittelitt) snill mot meg selv.

Jeg er så utrolig sliten.

-Over og ut kaffegrut.

Speilet..

Går ut av badet og skulle bare skynde meg forbi speilet, men i ett øyeblikk snur jeg meg og stopper opp..

Jeg hater speilet i gangen, det er stort og langt og hele meg syes. Jeg prøver så godt jeg kan å bare skynde meg forbi speilet og late som det ikke er der for jeg har ikke lyst til å se, jeg vil ikke se meg selv og se hvor “mislykket” jeg er.

..Jeg stivner helt, jeg kan ikke la være å se. Jeg ser og ser, valkene her, klumpene der, magen som stikker ut der og alt som jeg ikke er fornøyd meg. Jeg ser på ansiktet og nøye gransker jeg det. Jeg kan se triste øyne med mørke ringer under øynene, jeg kan se rynkene ved øynene, ser at kinnene er mer “bollete” enn jeg ville hatt, kinnbena syns ikke like mye lenger. Jeg blir så lei meg og skammen skyller over meg når jeg ser meg selv.
Jeg blir fysisk kvalm.
Huden bare velter hit og dit, skal jeg skynde meg eller danse å har på meg en stor joggebukse så disser det så mye at jeg nesten slår meg selv ut. Det er iallfall umulig å gjøre det for jeg havner helt ut av rytme. Skal jeg løpe må jeg ha på meg en stram tights for eller slår jeg meg nesten ut med huden på magen som flipper opp og ned. Det gjør rett og slett utrolig vondt.
Jeg ser alle klumper og ujevnheter som ikke skulle ha vært der.
Jeg ønsker bare å være “tynn”, fin og vakker.
Ikke alle disse skavankene og kiloene jeg ikke vil ha der. Jeg vil bare være normal!

Jeg hater kroppen min og jeg hater hodet mitt, kan jeg ikke bare være bra nok akkurat som jeg er?

-Over og ut kaffegrut.

Bare hoppe over tirsdag.

Så var det mandag igjen, den fordømrade mandagen og alle de andre dagene som har vært gjennomgås nøye i hodet. Hva har jeg spist, hvor mye har jeg stresset, hvor lite har jeg trent ooog hvor mange kalorier har jeg fått i meg som jeg ikke har forbrent.
Sist tirsdag var et rent mareritt, vekten viste opp og hele min verden bare raste sammen. Jeg prøver så godt å jobbe med meg selv, jobbe med hodet og alle demonene som finnes der oppe, men skuffelsen over meg selv at jeg har stresset for mye og helt sikkert spist alt for mye er så enormt stor. Jeg prøver virkelig å tenke fornuftig, tenke gode tanker og at noen ganger bare vil ikke kroppen gjøre som jeg vil, men allikevel har jeg mest lyst til av alt å ikke spise noen ting.
Være sterk…

Jeg er jo fult klar over at tankene mine er helt på jorde, men det er så vanskelig å stoppe dem, hive den på skogen og leve livet mitt. At jeg er god nok som jeg er, men når jeg tenker det føles det som om jeg bare står å lyver til meg selv. For jeg er ikke bra nok, det er det som sitter fast i hodet, kjennes som om det er skrevet i stein og jeg vet nesten ikke hva som skal til for at jeg føler at jeg er bra nok. Jeg sitter her å kjenner på alle de vonde følelsene som herjer inne i hodet og kroppen, det føles bare som om jeg kun er en feil. At jeg ikke fortjener noe bra for at jeg er så utrolig dårlig, stygg, ekkel og ikke minst mislykket.


De fleste oppgaver for dagen er gjort og snart er det middagene som skal lages og jeg prøver så godt jeg kan å få en fin dag, men rastløsheten river meg i kroppen og jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre av meg.
Jeg er så sliten, så utrolig sliten og jeg vil ikke at tirsdagen skal komme..

-Over og ut kaffegrut.

Æsj..

Alt bare dreier seg om mat og vekt, om å være bra nok og se bra nok ut, det surrer og surrer som bare det inne i hodet. Jeg har bare lyst til å dra meg i håret og skrike Hold kjeft, skrike det høyeste jeg klarer så alt av tanker bare stopper opp og alt blir bare stille.
Helt, helt stille.
Alle tanker, ord og stress stopper opp og ingen lyder høres, det er så stille at du kan høre en knappenål falle i gulvet og om du vil si noe hvisker du så lavt at det nesten ikke høres.
Det hadde vært utrolig godt.

Det bråker mer enn noen gang, tanker kommer skytende på meg fra alle kanter..
Du er feit
Du er så svak
Du får ikke til noen ting
Æsj du er så ekkel
Feita, feita, feita, bare spis du så ser du hvor J.. feit du blir.
Svake svake menneske..

Hvorfor får jeg ikke til noen ting og hvorfor går det alltid denne veien? Nedover og nedover, det er nok fordi jeg er så ubrukelig.
Jeg blir så kvalm av meg selv, så ekkel jeg er, ÆSJ..

Jeg vil ikke være svak lenger..

Takk og hei leverpostei.